Det er løfterikt fra første stund. Stille harpemusikk ledsager fortekstene, og det blir antydet tidlig at dette kommer til å bli den hittil mest humoristiske filmatiseringen av en Jane Austen-tekst. Karakterene presenteres med korte, syrlige tekster i beste Austen-stil mens de står oppstilte, gjerne foran godsene sine, i stive og til dels ukomfortable positurer. Så begynner renkespillet.
Lady Susan Vernon (en veldig god Kate Beckinsale) er ute med rumpa så lang og lager kvalm i absolutt alle retninger. Hun er en ubemidlet enkefru med en datter på kostskole. Alt kretser rundt å få plassert seg selv, og datteren, på mest mulig fordelaktig vis, uansett hvilke midler og metoder som må til.
Logikken med å bo hos slektninger som føler ansvar etter en ektemanns død kjenner vi igjen fra mange av denne tidens romaner, og også fra for eksempel russisk og fransk 17- og 1800-talls-litteratur. Man kan få inntrykk av at enkelte gjorde lite annet enn å flytte fra gods til gods og se hva lykken bragte. Lady Susan Vernon behersker i alle fall kunsten til fulle.
Jane Austens tid og miljø må ha vært perfekt for en ironiker med hennes observatørevner. Her tar hun samtlige karakterer på det man må anta er kornet.
Lettlurte beilere får smake steken, ofte til og med uten at de skjønner at de blir lurt. Unge menn med romantiske visjoner forledes til å tro på hva som helst. Irriterende ektemenn er de som er «for gamle til å la seg styre og for unge til å dø».
Filmen er en adapsjon av brevromanen Lady Susan som Austen skrev da hun var 18-19 år. Filmtittelen er hentet fra en annen brevroman som først ble utgitt rundt seksti år etter Austens død.
Dette er noe så sjeldent som en velfungerende komedie med ordentlig godt skuespill, fine historievendinger, prikkfri produksjonsdesign, ekvilibristisk bruk av det kyniske engelske overklassespråket, samt med sømløs musikkbruk som inkluderer alt fra Vivaldis Stabat Mater, via Bach, til Händel, Beethoven, Charpentier, Mozart og mange andre.
Tempo- og humormessig har filmen en del til felles med den politiske satire-serien The Thick of it. Her fins spor av samme syrlighet og tiltrekkende kynisme. Både små og store roller er perfekt besatt og spilt.
Jeg tilhører dem som etter hvert fikk nok av Downton Abbey, men dette syns jeg er frydefullt.