Filmkunstneren Nicolas Winding Refn har utvilsomt frekkhetens nådegave. Bare det at han åpner filmen med å flashe en egen NWR-logo vitner om et overmot som kan minne om landsmannen Lars von Trier i hans velmaktsdager.
Det er altså ingen tvil om ambisjonsnivået bak denne urovekkende, voldelige filmen, som noen ganger gir inntrykk av å ha vært laget av David Lynch på en dårlig dag.
Handlingen utspiller seg i motebransjens kulisser i Los Angeles, et slags moteverdenens Mulholland Drive, der hovedpersonen, en blåøyd 15-åring, spilt av Elle Fanning, ankommer for å lykkes som modell. Hun har det udefinerbare ”rabbit-in-the-headlights”-uttrykket som modellmamma Jan, spilt av Christina Hendricks fra Mad Men, erklærer at alle er ute etter.
Som rovdyr sirkler superfotografene og moteskaperne rundt det uskyldige lammet, mens de andre modellene nærmest vurderer å myrde henne av sjalusi. I kulissene lurer også Ruby (Jena Malone) som ved siden av å være stylist jobber med å obdusere lik.
Dette siste er selvsagt ikke tilfeldig, og Winding Refn går svært langt for å portrettere moteverdenen som en arena der kropper brukes og kastes, for så, på ekstreme måter, å misbrukes på nytt.
Men til å være en film med ingredienser som nekrofili, utsultede og kirurgisk bearbeidede modeller og kroppsdeler på avveie, er den forbausende lite blodig.
Winding Refn er like klinisk orientert som autopsitekniker Ruby, og inviterer oss til å dele hans ambivalens overfor denne glamorøse verdenen. Han forføres like mye som han frastøtes av modellene, og det er den bedragerske dyrkingen av overflate han muligens vil til livs.
Samtidig er han altfor glad i glamourens glasur til at det blir en gjennomtenkt kritikk av den. Kanskje stiller han spørsmålet om det er mulig å dekonstruere glamouren med virkemidler som selv står så nært i ledtog med den, men det forblir uavklart.
Her er likevel enkelte slående bilder og sekvenser som gjenoppvekker de drømmende, marerittaktige kvalitetene til både Lynch og Sofia Coppolas Virgin Suicides, og en bestemt scene er en fin hommage til Cat People.
The Neon Demon fungerer kanskje best når den på denne måten lener seg mot andre filmer, for den mangler en overhengende dramatisk bue som kan holde på vår interesse.
Klimakset mot slutten, som selvsagt er så grenseoverskridende som bare Winding Refn kan, oppleves likevel som et antiklimaks fordi regissøren ikke bryr seg om å spille på våre forventninger.
Winding Refn har lenge vært en kompromissløs filmkunstner som har pløyd ny mark med den abstrakte vikingfilmen Valhalla Rising og horror-performance-filmen Bronson. Men med sin forrige film, Only God Forgives, og dette nye formeksperimentet, framstår han som en original på ville veier. Merkevaren NWR har fått noen riper i lakken.