Russell Crowe og Ryan Gosling er Klabb og Babb i «The Nice Guys»

Du tar to klønete detektiver, en død pornostjerne, bilindustrien i Detroit, smog og bier. Dette rører du sammen med en tidskoloritt som sier 1977 og et Los Angeles som er korrupt inn til margbeinet.

Da får du The Nice Guys i regi Shane Black. Han er en erfaren manusforfatter, men ikke like erfaren i registolen. Filmen er underholdende og velspilt, men den burde vært mye morsommere.

Black står bak manuset til Dødelig våpen-filmene og i registolen står han bak Kiss Kiss Bang Bang, en film som slekter litt på denne. Du tar en dose metahumor, kjapp dialog, en intrikat historie og ender opp med et sjangerhybrid mellom krim og komedie.

Klabb og Babb

Det er dialogen, skuespillerne og noen komplett, absurde enkeltscener som gjør The Nice Guys severdig. Åpningsscenen starter med en bil som fyker gjennom et hus og setter den kyniske tonen for resten av filmen.

Det blir både klabb og babb når March (Ryan Gosling) og Healy (Russell Crowe) skal etterforske forsvinningen av en ung kvinne.

De to, ikke spesielt gode, privatdetektivene March (Gosling) og Healy (Crowe) snubler baklengs inn i en sak som involverer en forsvunnet kvinne.

At de greier å løse noe som helst, er helt utrolig. Makan til klønete detektiver skal du lete lenge etter. Den ene er konstant på fylla, mens den andre prøver å holde sine voldelige tendenser under kontroll. Det er samspillet mellom Gosling og Crowe som gjør at filmen glimter til.

Dessverre blir det for mye dum slapstickhumor til at alt sitter som det skal. Om det er passende å blande inn den enes veldig unge datter Holly, fint spilt av Angourie Rice, kan man spørre seg om. Men de har styrt unna sentimentalitetsfellen.

Egentlig handler det om bier

Historien har elementer fra film noir og hyller filmer som L.A. Confidential hvor Hollywoods filmglamour skjuler en natteside av korrupsjon og kriminalitet.

Når alt kommer til alt er filmen et forsvar for Elbilens fortreffeligheter og jordens bier, men det er en annen sak.

The Nice Guys slentrer av gårde i et tempo som er like henslengt som vidden på buksene, for så å skyte av gårde i glade voldsorgier fulle av kynisk humor. Det er da den er på sitt beste. Problemet er at den prøver litt for hardt, og noe av humoren blir for plump.