Åtte forskjellige skuespillere har rollene som kjæresteparet Sarah og Daniel i Alt det vakre. De byttes ut for hvert tiår som går av karakterens liv. Skuespillerne har ingen påfallende likhetstrekk.
Aasne Vaa Greibrokk gjør flere slike snedige og teaterpregede grep i sin debut som spillefilmregissør og manusforfatter. Hun er også inspirert av en dramatiker som Lars Noren.
I første scene møter skuespillerne til opptak som «seg selv». Kristoffer Joner gjør stemmeøvelser, Marte Germaine Christensen gjør konsentrasjonsøvelser. Andre beveger seg rundt på scenegulvet.
Slik understreker regissøren at fortellingen er en konstruksjon. Og det blir opp til publikum å skape kontinuitet i de to personlighetene til Sarah og David.
Selve denne åpne og utprøvende konstruksjonen er filmens sterkeste kvalitet.
Hva så med kjæresteparet? Hva forteller filmen om kjærligheten?
Det er store kvalitetsforskjeller mellom sekvensene. Forholdet mellom Sarah og David er på sitt mest besnærende når det egentlig er slutt mellom dem.
I en alder av 53 år møtes de igjen på hans hytte, der en dødssyk David bruker sine siste krefter til å skrive et skuespill om deres parallelle liv.
Danske Ann Eleonora Jørgensen og svenske Magnus Krepper evner å skape en tilstand av bittersøt ettertanke og forsinket begjær. David og Sarah gjenkaller ladede erfaringer og omskaper dem til dramatiske scener i skuespillet.
Men de er dårlige forfattere, skal det vise seg. For når de yngre skuespillerne skal spille disse scenene i innskutte sekvenser, blir det ofte ufrivillig komisk.
Kristoffer Joner og Andra Bræin Hovig har fått den utakknemlige oppgaven å gestalte deres førtiårskrise.
Sekvensen åpner med at David – sittende i bilen utenfor parets hus - tuter desperat i hornet. Inne i huset har Sarah sex med en ung elsker.
David er en «mann som låner bort kona til andre menn», som han uttrykker det selv.
Deres avtale om å ha et «fritt forhold» ledsages av de mest opplagte dekadanseklisjeer.
Karakterene røyker konstant, bærer rundt på rødvinsglass, dyrker erotiske konflikter og kaster selvbiografiske manusbunker i luften.
Generelt gir Alt det vakre litt for sterke assosiasjoner til plumpe kunstnermyter. Det hjelper heller ikke at Greibrokk repeterer hele debatten om forholdet mellom fiksjon og virkelighet.
Det som begynner som en overskuddspreget lek med teaterets virkemidler ender med teatrale fakter.