Look at the pictures! Det var noe tvangsmessig over politikeren Jesse Helms notoriske fordømmelse av Robert Mapplethorpes utfordrende fotokunst i den amerikanske kongressen.
Det virker som en evighet siden nå, men filmskaperne starter gjenfortellingen der, i 1989 – med det eksplosive møtet mellom åttitallets kanskje mest kontroversielle kunstner og den moralske panikken bildene hans utløste.
Foranledningen var Mapplethorpes første store utstilling og gjennombrudd i mainstreamsfæren – som han selv aldri fikk oppleve fordi han kort tid i forveien døde av Aids. Det er også noe denne filmen og de medvirkende slår fast uten å blunke: Det var med kunstnerens død at prisene på verkene og hans renommé virkelig skjøt fart, og jo mer Helms ropte ulv (Look at the pictures!), desto raskere steg markedsverdien.
Filmskaperne veksler mellom denne typen inside-informasjon om kunstmarkedet og Mapplethorpes opportunistiske manøvrering gjennom New Yorks kunstverden på 70- og 80-tallet. Han var grenseløst ambisiøs bekrefter familiemedlemmer, samarbeidspartnere og elskere (de to sistnevnte gikk ofte over i hverandre), selv om livsstilen tilsynelatende kunne virke kontraproduktiv. Men i realiteten var hans hedonistiske liv i New Yorks homsekultur en nøkkel til hans suksess og umulig å skille fra rollen som kunstner.
Dette er noe filmen effektivt får fram, på en ganske nøktern og humoristisk måte. En svakhet er at hans fremste forbundsfelle fra den første perioden i New York, Patti Smith, har nektet å medvirke i filmen. Det blir derfor vanskelig å holde hennes biografiske skildring av samlivet med Mapplethorpe utenfor, om du er blant dem som har lest den.
Det mangler likevel ikke på vitnesbyrd fra noe som ligner den innerste kretsen, og de berører ofte kunstnerens hensynsløse jakt på det perfekte uttrykket. Broren Edward skulle få merke på kroppen hva det innebar, og er den eneste i filmen som viser sterke følelser foran kamera.
Men noen nærhet til Mapplethorpe får vi ikke, han er nærmest et spøkelse som ruver i bakgrunnen gjennom videoopptak og lydopptak. Han introduseres som død når filmen starter, og dukker opp som et gjenferd mot slutten, bare 42 år gammel og døende av Aids.
En helaftens dokumentar gir kanskje for liten plass til å utforske Mapplethorpes fulle betydning som kunstner, særlig når livet han levde krever så stor plass. Jeg savner noe mer om hva Mapplethorpe har betydd som kunstner, noen som kan fortelle meg mer. De kommentarene vi får fra særlig kuratorene er ofte banale, og når vi får servert ny og interessant informasjon (som når familiens prest sammenligner Mapplethorpes hang til sadomasochisme med de katolske ritualene fra hans oppvekst), går ikke filmskaperne noe dypere i det.
Og noen ganger er en sigar bare en sigar. En av hans svarte modeller forteller en fornøyelig historie om hvordan bildet av ham og en hvit modell ble satt inn i en kontekst som berørte rase og ”hvit frykt” av kritikerne fordi de poserte på en bestemt måte. Men motivet for poseringen viser seg, slik det ofte er, å ha langt mer prosaiske årsaker.