Harry Potter-forfatter J. K. Rowling tvitret forleden følgende: «I'm a writer. If you're not feeling, I'm not doing it right.» Har hun rett? Tja.
Det fins litteratur hvor den langsiktige gevinsten går milevis forbi det å felle en tåre i øyeblikket, og så fins det litteratur hvor nettopp den umiddelbare gjenkjennelsen og emosjonelle reaksjonen er hele poenget. Jojo Moyes befinner seg i sistnevnte kategori.
Der Rowling bygger stein på stein på stein i hundrevis av sider gjentatte ganger og møysommelig bygger emosjoner som man sent glemmer, satser Moyes på en enklere variant. Et helt halvt år er en bok hvor huden er karamellfarget to ganger i løpet av de første kapitlene og hvor «ordene skjærer som kniver».
Klisjeene dekker hele gulvet på en fullstendig skamløs måte. Det er veldig langt fra å være kunst, men det er akseptabel brukskunst. Et helt halvt år, både filmen og boken, er en moderne skillingsvise bygget som en romantisk klassekomedie med lovnad om tragisk tvist, samtidig som den fremstår som et diskusjonsopplegg i etikk for konfirmanter.
Kan man bestemme over egen død? Kan man velge å dø selv om man blir elsket av universets varmeste person?
Den paralyserte rike som ikke kan akseptere sin skjebne, er en tiltrekkende karakter. Spesielt når han ser ut som Sam Claflin, som overhodet ikke har noe frastøtende ved seg og dessuten fortsatt er sarkastisk og slagferdig. Alle plagene hans er kledelige for kameraet.
Louisa (Emilia Clarke) er retningsløs, rotete, rar, fra kristen arbeiderklassefamilie, liker ikke utenlandske filmer og er ganske enkelt søtest i verden.
Alt dette er jeg villig til å akseptere så lenge følelsene innfrir, men det gjør de ikke. Jeg leste med vilje ikke ferdig boken. Jeg ville ikke gå inn i kinosalen å vite hvor historien skulle. Den endte opp med å skuffe meg.
Filmen er en eneste lang lovnad om en enorm emosjonell forløsning som ikke kommer. Det gjør filmen til en luremus i mine øyne.
Det er flere klare, og faktisk temmelig fine, tåreøyeblikk underveis i oppbygningen, men selve slutten, der hodet skal eksplodere av tårer, svikter.
Man kan som vanlig ikke krangle med suksess, men i mitt enkle sinn kjennes som om det mangler opptil flere tvister. Hvis William skal dø, så la meg være til stede sammen med dem begge når det skjer. Og dessuten ville det vært mer å hente på at han ikke dør, i hvert fall ikke på den kjedelige måten han (sannsynligvis) gjør i filmen.
Kjæresteforholdet mellom Louisa og Patrick (Matthew Lewis – Nilus Langballe) er dessuten aldri sterkt nok til at Louisas indre reise blir vond nok. Det er altfor for lett for henne å elske William.
Men heldigvis fikk hun sett en god fransk film og endte opp med en god slump penger. Hva slags moral er det?
Jeg elsker deg, men velger heller å dø – og forresten kan du få noen penger til å kjøpe deg en spesiell parfyme. Ekkelt.