Tiden er inne for fortellinger som hamler opp med den delen av det kapitalistiske systemet som utelukkende handler om rask personlig profitt på bekostning av en bærekraftig, samfunnsmessig utvikling.
Scorseses Wolf of Wall Street er den hittil mest fornøyelige demaskeringen av det vulgære pengebegjæret. Adam McKays halvdokumentariske spillefilmThe Big Short kommer også høyt opp på min liste.
Med * Money Monster*har Jodie Foster kastet seg på bølgen. Generelt kan man vel si om Foster at hun ikke er like vellykket som regissør som hun er som skuespiller. Hun har på en måte ikke overblikket.
Money Monster er uelegant og nesten litt umoden, den syns selv den tar opp noe aktuelt på en spennende måte, mens den egentlig sauser sammen sjangre (thriller og komedie) og blir verken eller – litt som en ropende tenåring som tror hun kommenterer verden treffende.
Historien spinnes rundt vreden til den lille investoren Kyle (Jack O´Connell) som har satset morsarven på en aksje som tv-økonomen Lee Gates (George Clooney) har anbefalt uten forbehold. Kyle tar over tv-studioet under en live-sending og filmen blir deretter en fingeren-på-knappen-film, litt som for eksempel Speed, hvor alt hviler på at noen kan holde den overhengende faren på en armlengdes avstand.
Noen ord om George Clooney er på sin plass. Han passer godt i Coen-brødrenes skjeve verden, og også i Soderberghs Oceans-filmer, han er glimrende i Jason Reitmans Up in the Air, og han fungerer også fint i Alexander Paynes The Descendants, men, og det er et stort men, den sjarmerende småprat-stilen fungerer mindre bra i for eksempel Gravity og i Money Monster Money. Han er på feil sted. Noe som også gjør at støttespilleren Julia Roberts ikke helt kommer til sin rett.
Viktigste ankepunkt er likevel at premisset halter fra første stund, og at løsningen på finansgåten er altfor lett å gjennomskue.