Den lille prinsen: Mye å glede og undre seg over

Fascinerende vekslingen mellom digital animasjon og stop motion-teknikk

Saint-Exupérys klassiske fortelling om den lille prinsen som ser verden med et barns uskyldige øyne, har tidligere resultert i noen forferdelige filmversjoner.

Filmskaper Mark Osborne, kjent for animasjonssuksessen *Kung Fu Panda*, velger her å bygge ut historien, samtidig som han forblir tro mot bokens univers.

Steril funksjonalisme

Den vesle prinsens fortelling plasseres inn i en moderne forstad, der en ung pike forsøker å leve opp til moren og samfunnets forventninger til hvordan et barn skal oppføre seg. Omgivelsene består av steril funksjonalisme og en mangel på sterke farger og følelser som kan minne om den norske filmen Den brysomme mannen, og det er bare det falleferdige nabohuset som stikker seg ut.

Der bor den samme piloten som forteller historien i boken, Saint-Exupérys alter ego, som nå er blitt en gammel mann. Når den vesle jenta og moren en sommer flytter inn ved siden av, er det meningen at hun skal forberede seg på skolestart ved å pugge, men i møte med den aldrende piloten endrer alt seg.

Dystopisk univers

Scenene i nåtid er laget med digital animasjon, og uttrykket er grått og ikke spesielt nyansert. Det passer til det nesten dystopiske, undertrykkende universet der barn skal ses, men ikke høres, og står i sterk kontrast til eventyret om prinsen.

Det som gjør filmen original, er denne vekslingen mellom digital animasjon og stop motion-teknikk i scenene med prinsen, før de to uttrykkene smelter mer sammen i siste halvtimen. Stop motion-sekvensene har en utsøkt håndlaget kvalitet og er tro mot Saint-Exupérys tegninger i vannfarger. De er så slående at de datagenererte scenene blekner i forhold.

Poetisk univers

En grunn til at filmversjoner av boken tidligere ikke har lyktes, kan være at fortellingen er en enkel fabel, uten dramatisk nerve. Det merkes også her. Den nyanserikdommen vi kjenner fra Pixars animasjonsfilmer, er erstattet av et enklere, poetisk univers, som stråler i stop motion-scenene, men som noen ganger faller litt igjennom i dataanimasjonen.

Men det er ikke så skjemmende for filmen i sin helhet. De norske stemmene er godt tilpasset filmens tone der selv lyden av ørkenvind har en distinkt kvalitet. Særlig barn i 6-10-årsalderen vil her få mye å glede og undre seg over.