For seks år siden kom Tim Burtons visuelt pirrende, men ellers ganske tomme Alice in Wonderland-versjon. Den var som en bløtkake man ser i vinduet på et konditori i utlandet, eksotisk og tiltrekkende, man bare må kjøpe den – men så viser det seg at den smaker litt for lite, og at de deilige fargene ikke holder seg over natten.
Nå har engelske James Bobin laget en enda lekrere, men også tommere oppfølger. Bobin har tidligere gjort såpass glimrende ting som Da Ali G Show og Flight of the Concords (som hører til blant mine absolutte tv-serie-favoritter innenfor humor-sjangeren), og selv om det fins mye absurditeter i Lewis Carrolls univers, så er det lite humor av den mer finslepne varianten som Bobin kan så godt.
Denne gangen er avstanden til Carrolls bøker større. «Basert på karakterer av …» står det, og det merkes, for her er differansen mellom den overdådige visualiteten og dybden i innholdet større enn sist.
I bunnen ligger det sedvanlige Disney-postulatet om at ingenting er som familien – og lite annet. Mia Wasikowskas Alice er den eneste jeg ikke blir lei av.
Johnny Depps hattemaker var slitsom allerede tidlig i første film, her er det mest sminke og replikker med den samme gamle tilgjorte stemmen. Han må snart bli lei av seg selv, tenker jeg.
Sacha Baron Cohen som Tiden er en blek variant av det vi vet han kan være og gjøre. Anne Hathaway og Helena Bonham Carter gjør også mer av det samme, verken bedre eller mindre godt enn før. Matt Lucas er fortsatt fin som Tweedledee og Tweedledum.
Men selv om historien bare er en unnskyldning for å boltre seg med farger og spesialeffekter, så er disse fargene, formene, effektene, maskinene, husene og vesenene til gjengjeld deilige. Faktisk er mye av det så tiltrekkende at man lenge glemmer at historien ikke egentlig engasjerer.
Den visuelle festen kan man med andre ord unne seg på samme måte som man av og til kan spise hurtigmat. Dessuten er det siste gang Alan Rickmans stemme beærer oss med sin avslepne rasping.