Er dette en forbrukersatire, horrorfilm eller et drama om sorg? Med Personal Shopper har den franske regissøren Olivier Assayas høynet innsatsen med en politisk ukorrekt genrehybrid med svimlende fallhøyde.
Her bringer han inn overnaturlige elementer i en ramme som vanligvis ikke tolererer slike overskridelser, og det har gitt kritikerne hodebry. Etter premièren var det buing i kinosalen i Cannes, og anmeldelsene er polariserte. Men Assayas vet hva han risikerer med denne filmen om en ung kvinne som forsøker å forsone seg med tvillingbrorens død gjennom å være et såkalt medium.
Les vår ferske anmeldelse fra Cannes:
Nok en gang samarbeider Assayas med Kristen Stewart i hovedrollen, og filmen er en forlengelse av deres samarbeid på Sils Maria . Også der spilte Stewart en assistent til en stjerne, men denne gangen er hun en ”personal shopper” for en kjendismodell som blir myrdet i sitt hjem.
I Sils Maria diskuterte Stewarts rollefigur forholdet mellom film og virkelighet, her går Assayas videre med spørsmålet. Maureen (Stewart) søker kontakt med broren fra det hinsidige. Med digitale effekter trylles et flyktig gjenferd frem i mørket og spørsmålet er om det tåler å komme frem i filmlyset. Jeg følte noen genuine gys da det ganske diskret begynte å vise seg, men det var tilløp til spredt latter da Assayas senere i filmen lot det kaste kjøkkenglass i gulvet.
Les anmeldelsen av
Det er her en hårfine balanse mellom det gravalvorlige og komiske, og Assayas er ikke alltid like elegant. Han introduserer oss for Victor Hugo og andres flørt med spiritisme, for så å la det ligge. Han forfølger heller ikke kriminalintrigen på en overbevisende måte, og Stewarts søken etter forsoning med broren forblir uavklart. Kanskje er det noe hun bare innbiller seg? Det er mulig. Men selv om vi ikke er ment å få tydelige svar, henger ikke Assayas konstruksjon helt på greip.
Les anmeldelsen av
Likevel er det mange kvaliteter: Stewart fortsetter her på sin remake av sin stjerneidentitet, på veien fra tenåringsidol til moden filmskuespillerinne, og gjør en iherdig innsats. I enda større grad enn i Sils Maria bryter hun med sitt glamorøse image og fremstår med maskuline trekk. Det er ikke småtteri hun må kaste seg ut i, blant annet en scene der hun masturberer, men hun kommer ut av det med æren i behold.
Anders Danielsen Lie er perfekt som empatisk samtalepartner i en annen scene, selv om den er kort og lite egnet til å få frem hans register. Tipper han føler seg litt som meg: avspist med for lite, men klar for mer.