Det er nærmest blitt en spesialdisiplin for Woody Allen å bruke ikoniske byer og legendariske kulturepoker som utgangspunkt for bittersøte fortellinger om kjærlighet og tilhørende dårskap.
Etter å ha gjenskapt Paris, Roma og Barcelona som tumleplass for svermeriske amerikanere i en rekke filmer, har han denne gangen valgt 1930-tallets gullalder i Hollywood som startsted.
Sist gang Allen like markant satte sin fot i Los Angeles var i Annie Hall , en film som fremstilte Hollywoods 70-tall som en åndelig søppelkasse. 1930-tallet har han derimot romantiske forestillinger om, noe som sikkert skyldes at det tilhører hans barndoms første møter med kinomørket.
Vi blir med den jødiske unggutten Bobby (Jesse Eisenberg) som forlater New York med håp om å få jobb i et av Hollywoods filmstudioer, drevet av onkelen Phil (Steve Carell). Denne klassereisen fra kummerlig østkyst til den glamorøse vestkysten er blitt skildret mange ganger før, blant annet i Barton Fink , og Allen tilfører den ikke noe nytt.
Her møter vi på de samme arketypene fra Hollywoods galleri av movers and shakers , fra storkjeftede studiosjefer, opphøyde filmstjerner, aggressive agenter og den unge jenta fra Midtvesten som drømmer om å bli filmstjerne. I dette tilfellet spilles hun av Kristen Stewart og fremstilles som motstykket til filmglamourens bedragerske verden.
Lei av film, og vil heller se en TV-serie? Her er ti nye verdt å sjekke ut:
Nylig fikk vi en festlig introduksjon til samme Hollywoodepoken i Coen-brødrenes Hail Cæsar . De har et mer infamt syn på drømmefabrikken enn Allen, men viser den samme begeistringen for epokes visuelle uttrykk. Allen gjør dette til en oppvisning av toneangivende stilretninger som dominerte epoken, og får uvurderlig hjelp fra ”lysets mester”, filmfotograf Vittorio Storaro og produksjonsdesigner Santo Loquasto.
Filmen starter med de milde fargene i L.A, før dette nesten bedøvende vakre universet gir etter for østkystens mer røffe, fargerike uttrykk når Bobby vender hjem. Allen og Loquasto er blitt så drevne på å gjenskape New York fra ulike epoker at det er en fryd å se på. De er et oppkom av referanser, fra Allens egne filmer til jazzscenen i Greenwich Village og gangsterveldet slik vi kjenner det fra populærkulturen.
Men det er også en svakhet ved denne filmen; den overvelder oss med tablåer og typer vi gjenkjenner umiddelbart, ikke minst fra Allens egne filmer. Men han skraper bare i overflaten av Bobbys følelsesliv.
Selv om filmen ikke er ment å være noe nærgående portrett, savner jeg en sterkere tilstedeværelse hos rollefiguren i siste halvdelen. Han er ikke godt nok utviklet til å holde hele distansen. Allens karakteristiske onelinere sitter heller ikke så godt som de pleier, og hans egen voiceover i filmen er overraskende tafatt. Og da hjelper det ikke med en kamerakjøring hver gang vi hører Allens stemme.
Nå har den kommet på kino også:
Som vanlig har Allen kunnet plukke skuespillere fra øverste hylle, og både Eisenberg og Stewart gjør en utmerket innsats. Eisenberg har denne nevrotiske energien vi forbinder med en typisk Allen-karakter, og i samspillet med Stewart får han frem fine, komiske nyanser. Det er ikke hans skyld at rollefiguren har enkelte mangler.
Både Carell og Stewart er i en fase av karrièren der de holder på å omdefinere sitt image som skuespillere, og deres roller her bare befester inntrykket av at de har lykkes med det. Det er bare Allen selv som ikke er helt på høyden.