Enhver film fra det japanske animasjonsstudioet Studio Ghibli vil bli møtt med større forventninger enn de fleste andre animasjonsfilmer. Det er vel bare Pixar som kan måle seg med den råsterke filmografien som legenden Hayao Miyazaki i hovedsak har æren for gjennom Ghibli-klassikere som blant annet Min nabo Totoro og Spirited away.
Les også anmeldelsen av
Marnie – min hemmelige venninne er den andre filmen på rad Ghibli har laget uten Miyazaki, og det er varslet at det blir den siste fra studioet. I så fall er det en verdig avslutning, selv om filmen kanskje er blant de svakeste studioet har produsert. Men som jeg nevnte innledningsvis – enhver film fra Studio Ghibli er en begivenhet. Om Marnie ikke kan skilte med Miyazakis makeløse fortellerevner, har den andre kvaliteter vi sjelden ser i en animasjonsfilm.
Hovedpersonen Anna er, som så mange Ghibli-figurer, en jente som i overgangen til tenårene ikke finner seg til rette. Hun har ingen venner og faller utenfor på skolen. Moren tror det skyldes astmaanfallene, og sender henne til slektninger på landet. Der åpner en ny verden seg for Anna gjennom den mystiske jenta Marnie som åpenbarer seg for henne på de underligste måter.
Jungelboken imponerte vår anmelder:
Regissøren Yonebayashi skildrer det drømmeaktige universet med de samme varme strekene vi kjenner fra Ghiblis tidligere filmer og som datagenerert animasjon ofte mangler. Filmen er basert på en engelsk ungdomsbok fra 1967, og omgivelsene har, som figurene, europeiske trekk, med en frodig gjengivelse av naturen, selv om figurene har den samme enkle utformingen vi kjenner fra japansk animasjon.
Noe vil oppleve de uttrykksløse ansiktene som statiske, men identifikasjonen ligger på et annet plan: det er hva vi selv kan projisere inn i figurene, med utgangspunkt i den universelle historien, som er avgjørende. Dermed blir det desto viktigere at lyden og stemmene er av høy kvalitet, noe jeg synes de norske skuespillerne bidrar til.
Det intense vennskapet mellom Anna og Marnie har fått enkelte kritikere til å lese inn en mulig lesbisk undertekst, men det er å dra det for langt. Kanskje har Yonebayashi latt seg inspirere av suksessen til Frozen , som har tydeligere referanser i så måte, men han er altfor japansk og diskret til å være klar på det.
Yonebayashi forsøker å få i både pose og sekk her: på ene siden kan filmen oppfattes som en ganske forsiktig skildring av en jentes fantasifulle reise inn i egen fortid, på andre siden har den døren på gløtt til mer komplekse problemstillinger for unge og voksne. Men ofte forblir disse åpningene kun antydninger. Filmen vil derfor gå best hjem hos barna, og særlig hos jenter i 8-12-årsalderen.
Som nesegrus beundrer av Studio Ghibli må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Jeg satt ikke igjen med den mektige følelsen Ghibli-filmer ofte har hensatt meg til, det ble litt for pent og pyntelig. Men ikke bry deg om meg: jeg er ikke i målgruppen. Historien om Anna vil garantert sette følelser i sving hos mange barn, og de kan glede seg.