Filmer om vanskelige menn som blir gitt nytt håp gjennom vennskap med et annet menneske, er en sjanger Hollywood har dyrket lenge. Jack Nicholson i As Good as it Gets (1997), Clint Eastwood i Gran Torino (2008) og sist Bill Murray i St. Vincent (2014) er tre eksempler.
I så måte er ikke Grand Hotel original, men den har greid å frigjøre seg fra sjangerens klisjeer. Den er deilig og befriende usentimental.
Les anmeldelsen:
Filmen åpner med at Axel våkner på sykehus hvor han får beskjed om at han skrumplever. Axel tar inn på Grand Hotel for å skrive sin siste bok. Han fortsetter å drikke seg nærmere døden. Her møter han Noah (Håkon Bøhmer) som har Tourettes og nekter å gå i SFO. Moren hans, Hannah, (Vera Vitali) jobber i resepsjonen og oppdager kjapt at Alex ikke har dekning på kredittkortet sitt.
Grand Hotel promoteres som en feelgood-film, men den er nærmere det nedtonede drama enn den godlynte komedien.
Arild Fröhlich har heller laget en vemodig og alvorstung film om en alkoholikers vei mot undergangen. Dramaet blir likevel aldri påtvunget. Et sorgtungt smil ligger alltid på lur. Det er ikke en film som påkaller gapskratten, men den er finstemt og du humrer godt.
Atmosfæren forsterkes av bildene av et regntungt Oslo, vakkert komponert av Trond Tønder. Det klassiske hotellets luksus er en essensiell kulisse i filmen og gjenspeiler hovedpersonens forfengelighet, mangelen på selvinnsikt og ekstravagante livsstil.
Filmen står og faller på Atle Antonsen.
Vi er vant til å se ham som litt brautende komiker i Team Antonsen og Uti vår hage , men her videreutvikler han mange av elementene vi har sett i Dag . Det greier han utmerket. Han skifter nesten umerkelig mellom den fæle og patetiske alkoholikeren som sårer alle rundt seg, til menneske under alkorusen.
Antonsen skildrer en mann som kanskje er et bedre menneske enn han selv også våger å tro. Det er også nærliggende å tro at det grå håret og den lettere arrogante holdningen kanskje er inspirert av kjendisforfatteren Knausgård? Det fungerer i alle fall supert.
Les anmeldelsen:
Filmens nerve er i samspillet mellom Antonsen og den unge debutanten Håkon Bøhmer. Noah er den perfekte blanding av en irriterende og sjarmerende unge.
Grand Hotel er ikke en film for de store, dramatiske følelsene selv om temaet er dødsens alvorlig. Noen vil kanskje påstå at den er for lavmælt og mangler en intens, dramatisk nerve.
Vil du ha det store følelsesdramaet, kan nok det stemme. Det som gjør den annerledes er den melankolske og usentimentale tonen, de fine personskildringene og den lune humoren.
Frölich skildrer forholdet mellom to fortapte sjeler – et ungt mobbeoffer og mannen med dødsangst – begge trenger de sårt et annet menneske som kan forstå dem. Grand Hotel er sart, nyansert, vakkert fotografert, godt spilt, ja, det er enkelt og greit en veldig fin film.