I 2013 dro den kjente kunstneren Doug Aitken ut på en reise fra New York til San Francisco med et tog som var utstyrt med opplyste sidepaneler. Toget stanset på ti stasjoner, der han plukket opp kunstnere, artister og andre som leverte sine bidrag på reisen videre.
Nå er filmen om prosjektet her, som månedens film på
. I den drøyt time lange dokumentaren forsøker Aitken å gjenskape noe av atmosfæren, men kan ikke la være å skape en konseptuell ramme rundt den: Hvert innslag får bare vare i ett minutt. Derfor blir vi avspist med frustrerende korte møter med essensielle kunstnere og artister, enten det er Ed Ruscha eller Olafur Eliasson, Beck eller Patti Smith.
Les anmeldelsen av
Om meningen var å gi oss noen varige inntrykk fra møter med disse personlighetene, så har filmen feilet totalt. Om det er ment å være en slags kommentar til den flyktige tiden vi lever i, så har den muligens lykkes.
Men for meg fremstår det uklart hva Aitken vil med denne filmen. Den gir inntrykk av å være en lang trailer for hele kunstprosjektet – eller for en enda lengre film.
I et ekstra kort intervju med en av de ansatte på toget, kommer det frem at han liker hvordan togreisen får tiden til å opphøre, og Beck og flere av de andre er inne på det samme når de snakker og synger om tog. Men denne tidløsheten er noe Aitken aldri bryr seg om å berøre. Isteden omtales internett som vår tids togreise, uten at det heller utdypes eller settes i noen meningsfull sammenheng.
Les anmeldelsen:
Jeg er ingen motstander av at såkalt gallerifilm vises på kino,
, som for tiden også er aktuell på Cinemateket, er blant dem som har lykkes med det.
Men istedenfor å utforske kinoformatet, eller tilføre det noe nytt, henfaller Aitken til konvensjonelle musikkvideosekvenser som hver for seg er flotte å se på, men som hekter oss av toget før vi har kommet ordentlig på.
Det er som sagt mulig at Aitken bare bruker disse kjente og mindre kjente personene som brikker i et større puslespill – at filmen er et kunstprosjekt som er ment å bare gi oss fragmenter, eller kanskje utfordre kinobransjens formater. Om han utløser debatt, så har han kanskje oppnådd noe. Men så langt kan jeg ikke se at det er tilfelle.
Noen glimt tar jeg likevel med meg videre med glede – det er tross alt ikke hver dag du ser Giorgio Moroder sitte sammenkrøpet og spille i en togvogn.
Les anmeldelsen: