Jeg har ikke lest Booker Prisnominerte Mend the Living av Maylis De Kerangal som denne filmen er basert på. Men det tok ikke lang tid før jeg som forelder merket hva som er denne historiens fremste anliggende: å få oss til å kjenne på hva det vil si å miste et barn. Spørsmålet er hva filmregissør Katell Quillévéré bruker disse følelsene til som hun lokker frem i oss da 17-åringen Simon dør i en bilulykke.
Åpningssekvensen som leder frem til bilkollisjonen er briljant fortalt, fra Simon drar ut om natten for å surfe sammen med noen kompiser til han vender tilbake på morgenkvisten, trøtt og fornøyd, men uten sikkerhetsbelte. Dessverre er det intet av det som følger etter ulykken som kan måle seg med denne hypnotiserende åpningen.
Quillévéré har samlet et knippe franske kvalitetsskuespillere, anført av Emmanuelle Seigner, Tahar Rahim og Anne Dorval, som alle er upåklagelige som pårørende og sykehuspersonale. Men etterspillet, fra sorgprosessen og til beslutningen om å gi Simons hjerte til noen som trenger det, kan minne om en oppdragsfilm for den franske helsetjenesten.
Her opptrer alle innen tjenesten forbilledlig – de er ikke bare profesjonelle aktører, men fremstår med et nesten hellig kall. Selve overleveringen av hjertet til en ny kropp fremstilles som et mirakel og den ultimate av alle gode gjerninger. Quillévéré har selvsagt ikke laget en propagandafilm, hun er for begavet til det. Men ved å fjerne alle tilløp til problematisering av organdonasjon, ved å opphøye hjertet til en hovedperson som kan bevege seg fritt mellom kropper, blir enkeltindividene skjøvet enda mer til side i en film uten en hovedperson.
Det gir oss kanskje mulighet til refleksjon over liv og død, til å projisere inn elementer fra våre egne liv. Men det gjør det også vanskelig å få øye på hva Quillévéré vil med filmen. Hun skaper gode inn- og utganger på scenene og har utvilsomt en velutviklet filmatisk sensibilitet. Men noen ganger er hun unødvendig tung på labben, som når hun forsøker å tilføre kirurgene og legene ”interessante” trekk ved å gi dem noen hobbyer og favorittlåter.
Noe av det mest overbevisende ved filmen er hvordan de separerte foreldrene til Simon finner tilbake til hverandre etter hans død; det er fremstilt med behersket dramatisk nerve av Seigner og Kool Shen i rollene. Filmens komponist Alexandre Desplat er aktuell på norske kinoer med en annen film denne uken (Jacques – Havets Erobrer). I den filmen slår han på stortrommen så følelsene svulmer. Her er han mer tilbakeholden, og lykkes bedre.