Denne konvensjonelle biografiske filmen om eventyreren Cousteau slites mellom hovedpersonens nære relasjoner og fjerne erobringer.
Hvor starter man en biografisk film om etterkrigstidens kanskje mest komplekse oppdager og eventyrer – en egenrådig marineoffiser som også var kynisk forretningsmann, tv-pionér, filmskaper, miljøverner, oppfinner …?
I denne franske skildringen begynner vi der det gjør mest vondt – i familiens midte. Vi er med sønnen Philippe på hans fatale flytur over Portugal i 1978, og forlater ham like før han kræsjer. På denne måten rammes fortellingen om Jacques Cousteau rundt relasjonen til sønnen. Det skaper en spenning, men det begrenser også rekkevidden på portrettet.
Lambert Wilson fremstår som en glamorøs utgave av Cousteau. Eventyreren var mager og krokneset, men hadde utvilsomt stor karisma. Wilson spiller han som en opphøyd, nesten aristokratisk person som brukte sine talegaver for å få finansiert sine eventyr, enten det var opprustning av forskningsskuta Calypso eller kostbare filmopptak under vann. Men vi kommer aldri tett på mennesket Cousteau, det er legenden som i hovedsak gjenfortelles, selv om de mindre sympatiske sidene ikke unndras.
I en scene forteller Cousteau om hvor lite mennesket er på bunnen av havet, og dette berøres også når han ankommer Antarktis 30 år senere. Men det kan virke som egoet hans bare vokser i møte med denne uendeligheten som man skulle tro ville gjort de fleste av oss mer ydmyke.
Cousteau notoriske kvinneaffærer behandles på typisk fransk manér som noe som egentlig ikke vedkommer historien: vi møter aldri noen av disse kvinnene, selv om hustruen Simone lider under det. Det er Audrey Tautou som har den utakknemlige jobben å spille en kvinne som defineres gjennom mannens utroskap. Hun blir boende på båten Calypso der utsøkt sminke-arbeid forteller oss om alkoholismens gradvise herjinger med henne.
Det er sønnen Philippe som får faren på nye tanker på 70-tallet når forurensingen på verdenshavene blir tydelig. Heretter bruker Cousteau kjendisstatusen til å fortelle om miljøfarene som truer, og filmen legger ikke fingrene imellom når den viser hvordan han altfor lenge drev forskning i felten for oljeindustrien.
Dette er altså ingen fransk skjønnmaling av egen nasjonalskatt. Likevel tar Cousteaus manglende evner som familiemann uforholdsvis mye plass, uten å tilføre så mye, egentlig. Det blir mindre plass til det som i større grad definerte han som person, nemlig oppdagelsene.
Det er på havdypet at denne filmen i likhet med Cousteau kommer til liv, der den undringen som drev ham vekkes, men vi blir avspist med liten tid der nede. Ikke engang Cousteaus Gullpalmevinner The Silent World får mer enn noen sekunder. Sønnen Philippe får mest tid under vann, i filmens kanskje mest spektakulære undervannsscene der han omringes av haier. Pierre Niney, mest kjent for sin hovedrolle i filmen om Yves Sant Laurent, tilfører Philippe en lavmælt intensitet som effektivt holder på vår oppmerksomhet. Men Jacques forblir en gåte.