Alle som har sett
Okja er også som et rullende tog av ville ideer, men det hjertevarme premisset i starten har vi sett mange ganger før: kjærligheten mellom et barn og et dyr. Okja er genmodifisert, gigantisk gris som et multinasjonalt selskap har utplassert hos en japansk fjellbonde.
Barnebarnet Mija utvikler et nært forhold til Okja, og den dagen selskapet kommer for å hente den fullvoksne grisen, av uklare motiver, tar hun opp kampen for å få kjæledyret tilbake. Det er klart at et selskap som ledes av Tilda Swinton vil ha sine svin på skogen, og det hele viser seg tidlig å være en dårlig skjult kampanje for å dekke over selskapets tvilsomme virksomhet.
Dette fremstår jo som en enkel og hjertevarm historie, men det er den ikke nødvendigvis. Ganske snart griper en dyrevernsgruppe inn og kidnapper Okja. Det åpner for noen vanvittige biljaktscener gjennom Seoul, og et fantastisk klimaks der disse aktivistene stanser politiets kuler med små paraplyer (filmet i sakte film til John Denvers ”You Fill Up My Senses”).
Målet deres er å infiltrere kjøttindustrien og la Okja være deres inngang til de fryktede amerikanske slakteriene som her minner om de konsentrasjonsleirene Swintons selskap bygde i Nazi-Tyskland. Fram til da har jeg hatt følelsen av å befinne meg et sted mellom E.T., Min nabo Totoro og Slipp Jimmy Fri, men det viser seg at Bong Joon-ho egentlig ikke har så stor medlidenhet med Okja.
Han gjør noe som Spielberg aldri ville hatt hjerte til, og jeg skal ikke gå i detalj, men bare advare de som har tenkt å plassere sine aller minste alene foran skjermen: dette kan være sterk kost. Bong Joon-ho bedriver hemningsløs satire, og følger ikke Hollywoodkomediens konvensjoner. Han elsker å få deg til å sette medlidenheten i vrangstrupen.
Selve etikken rundt kjøttindustriens hensynsløshet er ikke det som overbeviser mest. Det er snarere noen visuelt overdådige enkeltpartier som gjør størst inntrykk, mens summen av det hele blir noe uklart.
Bong Joon-ho er for glad i å forføre oss med sine glansnumre, som den nevnte paraplyscenen eller klimakset under et opptog i New Yorks gater. Som dataanimert skapning er Okja troverdig og sjarmerende nok til at vi kjøper kjemien med Mija.
Jeg hadde vanskeligere for å akseptere overspillet til Swinton og særlig Gyllenhall i rollen som kjendisreporter. Vi har ikke sett dem så hyperaktive og uspiselige før, men kanskje er dette et koreansk blikk på vestlige stereotypier.
Jeg så Okja under verdenspremièren på filmfestivalen i Cannes, og kan ikke fatte at den vil kunne gjengi de samme kvalitetene på en tv-skjerm. Bong Joon-ho er en filmskaper som krever stort lerret, du risikerer å gå glipp av mye bare ved å kikke på mobiltelefonen.
I Cannes ble regissøren kritisert fordi filmen går rett på Netflix, uten å ta veien via kino. Men det er ikke han som bør klandres for det: Det er kinoene som ikke lenger våger å investere i slike grenseoverskridende familiefilmer.