I starten av filmen sveiper kamera over et maleri på en mørk vegg: Motivet er ”Dødens Triumf” av den flamske maleren Pieter Bruegel som i detalj gir oss sin helvetesvisjon av svartedauden.
Det er første og siste gangen regissøren Trey Edward Shults kommenterer handlingen med en viss avstand og kan anklages for å være overtydelig. For dette er den mest beherskede psykologiske horrorfilmen jeg har sett på lenge, og kanskje den mest effektive. Her brukes få tradisjonelle horroreffekter, om overhode noen, det er bare lyden av noe ubønnhørlig som nærmer seg vi hører bakgrunnen.
Den ytre handlingen har vært utgangspunkt for utallige andre dystopiske filmer om overlevelse etter katastrofen, fra filmversjonen av Cormac McCarthys The Road til The Survivalist som gikk på norske kinoer i fjor. I likhet med sistnevnte film befinner vi oss ute i villmarken. Det sivile samfunnet har brutt sammen som følge av knapphet på ressurser og en pest som rammer gjennom berøring.
Vår familie på fire har barrikadert seg i et hus som er godt gjemt inne i en skog der de dyrker maten selv og holder væpnet vakt. Dette fellesskapet, som er basert på frykt for verden utenfor, blir utfordret den dagen en annen familie dukker opp og ber om ly. De blir tvunget til å stole på hverandre, men det tar ikke lang tid før tvilen melder seg: er det i det hele tatt mulig å stole på noen lenger? Som familiens overhode Paul (Joel Edgerton) sier det: desperate mennesker er i stand til alt.
Åpningssekvensen slår brutalt fast hva som står på spill, da bestefaren i familien, som holder på å dø av pesten, blir avlivet av Paul. Så mørkt er dette universet, og det blir bare mørkere. Samtidig åpner filmskaperne et større rom for meddiktning fra vår side, der vi kan stille spørsmålstegn ved det som skjer.
Vi ser nemlig aldri noe konkret til de mørke kreftene som truer rett utenfor huset og som sønnen Travis kan fornemme gjennom lyder og bevegelser. Den hormonelle 14-åringen blir vårt barometer for trykket både inne i huset og utenfra, og det blir umulig å skille hans fantasier fra virkeligheten. Snart vokser frykten til en ukontrollert kraft i seg selv som leder de to familiene mot kanten av stupet.
Filmens fremste regigrep, dens sterkeste kort, er nærbildene av Kelvin Harrisons uttrykksfulle ansikt i rollen som Travis. Han har en ekstraordinær utstråling som er som skapt for denne typen antydende horror. Øynene kan vide seg ut og smalne i brøkdelen av et sekund, helt uten hjelp av effekter. Men også hans empatiske væremåte, måten han ser på de andre, noen ganger med humor, gir oss et pusterom i det klaustrofobiske universet.
Regissør og manusforfatter Shults fikk visstnok ideen til filmen etter sin egen fars død, og som portrett av fedre er filmen minst like dyster som debutfilmen Krisha der han behandlet farens alkoholisme. De to fedrene i filmen er så opptatt av å beskytte egen familie at de mister gangsynet, ja, sin egen menneskelighet. Og i fallet trekker de med seg mødrene.
Det store paradokset i filmen er at de på denne måten bekrefter hvorfor det sivile samfunnet har kollapset, hvorfor sivilisasjonen ikke makter å forene krefter. Sjelden har en dommedag over menneskenaturen vært så overbevisende skildret i en horrorfilm.