I utgangspunktet høres det kanskje ikke duggfriskt ut med nok en Grusomme meg-film. De to første var morsomme nok, men det er de små gule minionsene, som i utgangspunktet var bifigurer i denne filmserien, som har stjålet showet. De har for lengst gått forbi moderskipet i popularitet og inntjening.
Minions-filmen fra 2015 skal visstnok, utrolig nok, være den trettende mest innbringende filmen gjennom tidene, og for øvrig også den mest innbringende animasjonsfilmen som ikke er laget av Disney. Ti Minions-kortfilmer har det også blitt.
Små, gule vesener som lager smurfeaktig, italiensk-hermende lyd er med andre ord noe av det aller morsomste på hele planeten. Men helt smalhans blir det nok heller ikke når man lager Grusomme meg-filmer, og derfor tilsier logikken, som alltid, at man ikke kan slutte mens leken er god. Hva denne tredje filmen handler om, er det unødvendig å vite før man ser den, rent bortsett fra at det som forventet er mer av det samme.
Det som derimot teller er om filmen er morsom. Hvis ikke kan det jo være det samme. For å finne ut av det allierte jeg meg med familiemedlemmer fra både en generasjon under meg selv og en over, og satte meg slik i kinosalen at jeg kunne høre de ulike generasjonenes reaksjoner underveis. Jeg kom selvfølgelig ut av det noen ganger, og det kan ha vært fnising jeg ikke fikk med meg, men det nokså uvitenskapelige overslaget slår likevel med all mulig tydelighet fast at dette fortsatt er gøy.
Eldste generasjon (min far) fniste eller lo hørbart tolv ganger. Yngste generasjon (yngste sønn på ti år) gjorde det samme enogtredve ganger. Selv lo jeg eller var på nippet til å le femten ganger. Det er mer enn nok til at jeg oppsummerer en komedie som vellykket.
Flere av de morsomste øyeblikkene er naturligvis allerede oppbrukt i traileren, men det holder likevel. Humoren er likevel sjelden i nærheten av å være like smart som i årets soleklart morsomste animasjonsfilm så langt, nemlig Lego-Batman.
Her er den mer umiddelbar og overdrivelsesbasert, selv om den 80-tallsnostalgiske danseskurken Balthazar Bratt er et vedvarende lyspunkt, og bruken av musikk er godt humorkalibrert og inkluderer alt fra Ahas Take on me til Nenas 99 Luftballons.
De norske stemmene fungerer utmerket, men er som vanlig en skygge av det jeg har sett av originalversjonen, hvor blant andre Steve Carell, Trey Parker og Steve Coogan har stemmene.