Hjemme hos oss har Transformers-filmene stått på med jevne mellomrom de siste ti årene. Jeg har sett alle flere ganger uten å få utslett eller anafylaktisk sjokk, selv om jeg må innrømme at jeg syns hele ideen i bunn og grunn er fascinerende søplete og usjarmerende.
Det gikk til tider så vidt an da John Turturro hadde en halvstor rolle, men nå har jeg fått grundig nok.
En nærmest absurd lang maskinslåssefilm med et komplett meningsløst plot hvor Mark Whalberg og Anthony Hopkins avdekker hvordan forbindelsen mellom mennesker og transformers egentlig henger sammen, er det siste jeg, og de fleste av dere, og verden, har bruk for.
Det er 217 millioner dollar rett ut gjennom vinduet. I hvert fall 200 av dem virker bortkastet.
Det kan godt hende at jeg er overarbeidet og irritabel for tiden, og at jeg virkelig trenger sommer, men jeg har problemer med å se at jeg selv på en virkelig god dag, hadde reagert annerledes på dette.
Transformers: The Last Knight leveres med to store utfordringer. 1: Man må forstå hva som foregår. Det kommer nemlig ikke av seg selv. Et plotsammendrag ville ha fått de fleste til å le. Og 2: Man må orke å bry seg. Og for å orke å bry seg må man være mellom fire og åtte år, altså vesentlig yngre enn aldersgrensen.
En klassisk catch 22-situasjon, der, altså. Det pøses på med autobots, dinobots, decepticons og annet faenskap (som man om kort tid, om ikke allerede, kan kjøpe i lekebutikkene) og før det har gått tyve minutter ønsker jeg meg ut av kinosalen.
Det som skal være munnrapt og artig, er det med få unntak (John Goodmans stemme) ikke, og det andre er enten slåssing, forklaring av regler eller muntlig gjentakelse av det vi selv kan se. Utbrudd som: «Vektløs!» eller «Jeg skyter den!» forekommer til stadighet.
Aller mest ligner dette en lek fra en barnehagesandkasse hvor regler og innfall tilpasses underveis og hvor det aldri kommer noen voksne og klinger i bjellen og sier at det er spisetid.
Det eneste jeg opplever som god kvalitet er det visuelle arbeidet. Spesialeffektene, de voldsomme tablåene, fantasirikdommen som ligger bak skapelsen av trusselen mot alt jordeliv og utformingen av den. Alt dette er heftig.
Den lille Wall-E-lignende roboten er også søt. Og Anthony Hopkins har som alltid noe tiltrekkende ved seg. Men når det drar seg til er jeg likevel så lei av støyende og dumme maskiner at jeg ikke klarer å nyte det.
Jeg vil bare ut. I solen. I regnet. I hva som helst som ikke inneholder transformerslignende enheter. Om hundre år er jeg kanskje han som ikke forsto noe av hvor genialt og nyskapende Transformers: The Last Knight var. Greit nok. Det bjuder jeg på.