Franskmenn elsker kunstnerne sine og blir ikke ferdig med å fortelle historier om dem. Ofte med god grunn, men av og til med litt mye patos. Som i denne om vennskapet mellom maleren Paul Cézanne og forfatteren Émile Zola.
Cézanne ble store deler av livet refusert til og med av de refuserte. Han var kompromissløs, levde heller fra hånd til munn enn å lefle for den gode smak, og døde uten å ane at senere storheter som Picasso og Matisse skulle se på ham som et viktig forbilde og kunsthistorikere erklære ham som bindeleddet mellom impresjonismen og kubismen.
Forfatteren Émile Zola bidro til å skape naturalismen som litterær sjanger. Han skrev om livet slik det var, uten å skjule klasseforskjellene og uten å tildekke det skitne og tarvelige.
Han skrev om arbeidere, noe som åpnet opp litteraturen og kastet den i retninger hvor den kort etter også kunne begynne å utforske menneskets irrasjonelle sider. I motsetning til Cézanne ble Zola raskt anerkjent.
Han ble også rik. Og hans offentlige anklageskrift i den beryktede Dreyfus-saken, har gjort ham berømt også som en modig visjonær som var forut for sin tid når det gjaldt skarpsynthet vedrørende antisemittisme.
Zola og Cézanne var venner fra barndommen. De gikk på skole sammen i Aix-en-provence og svermet i de vakre åsene i Provence og drømte om at livet skulle åpne seg.
Zola mistet faren tidlig og levde under enkle forhold med moren. Cézanne kom derimot fra penger og fikk hele livet støtte hjemmefra, om enn motvillig, for begge parter.
Om alt dette har Danièle Thompson nå laget en film som er fargerik og visuelt tiltrekkende på sine steder, og dessuten er den interessant i kraft av kunstnerportrettene.
Det er tøffe liv de lever. Man skjønner godt at foreldre alltid har advart, og kommer til å fortsette å advare, sine barn mot å bli kunstnere og frie fanter. Filmen skildrer kreative vilkår som fattigdom, hvileløshet og tvil og tro, men den er litt for gammelmodig og sidrumpet når det gjelder fortellerstil.
Zola og Cézanne tangerer kiosklitteraturdelen av kunstfilmsjangeren og leverer tekkelige kunstnerklisjéer med skuespillere som jevnt over blir for flate. Resultatet er vakkert mer enn dyptborrende og emosjonelt.
Det er spennende å se portrettene av en rekke banebrytende kunstnere fra den tiden, men den mest fengende delen av fortellingen er den som føyer seg inn i våre dagers samtale om virkelighetslitteratur.
De to vennene ble i mange år splittet av konflikter fordi Cézanne opplevde, ifølge filmen med rette, at Zola ublu og gang på gang brukte hans selvdestruktive kunstnerpersonlighet som litterært forelegg. Slikt blir man bitter av. Spesielt når den skrivende vennen blir rik, mens den malende forblir fattig.