Tupac Shakurs liv var som skapt for en voldsom og politisk ladet film. Han ble født inn i fangenskap, som sønn av to fengslede Black Panther-aktivister, og skulle bli en av tidenes mest kontroversielle rapartister før han ble drept i noe som liknet et gjengoppgjør.
Begavede filmskapere som John Singleton og Carl Franklin har vært innom dette prosjektet, uten å gå videre med det. Det er synd. For det er ikke mye nytt musikkvideo-regissør Benny Boom makter å tilføre rapperens historie på de 140 lange minuttene den varer.
Ved å ramme historien inn av en tv-reporters intervju med Shakur mens han sitter inne i 1996 for en voldtektsdom, anvender Boom en av filmdramaturgiens mest slitne triks.
Å nøste opp en gåtefull skjebne på denne måten var et friskt grep i Citizen Kane i 1941, men her drar det ned tempoet og tilfører lite. Det er reporteren som får stille de kritiske spørsmålene, blant annet om voldtektsanklagene Shakur mente var fabrikerte.
Men hva hjelper det når filmskaperne dramatiserer hendelsen akkurat slik Shakur gjenforteller den, og går god for hans versjon.
Heldigvis er Demetrius Shipp Jr i hovedrollen et godt valg. Han likner ikke bare på Shakur, men får fram motsetningene hans på en overbevisende måte: i ene øyeblikket sensitiv og poetisk, i det neste et brushode som forfølger alle klisjeene fra gangsta-mytologien.
Filmen er på sitt minst engasjerende når Boom gjenskaper scenene fra flere av filmene Shakur medvirket i, som Juice. Men filmskapernes påstand om at Shakur ble påvirket av disse hardtslående filmrollene, er i det minste interessant.
For på noen måter virker det som Shakur iscenesatte sitt eget liv som i en film, at han ble fanget av rollen som gangstarapens nye kronprins.
Men filmskaperne går ikke videre med disse tankene, selv om moren lanserer dem i starten når hun advarer sønnen om fallgruvene som venter ham. Shakurs liv er blitt big business, og filmen fremste agenda er å verne om merkevaren.
Her tar man mange hensyn, men egentlig ikke noen avgjørende valg for hva man vil fortelle. Det blir for fragmentert.
Filmen mangler den ubønnhørlige framdriften og det sterke rollegalleriet som gjorde Straight Outta Compton til et så medrivende drama om gangstarapens sentrale aktører.
Dette er også en historie om den fenomenale veksten som plateselskapet Death Row opplevde fra midten 90-tallet, ikke minst med salget fra Shakurs låter. Det er et stykke viktig kulturhistorie som her reduseres til et spørsmål om overmot og dekadanse.
Skal vi tro filmen ble Shakur tvunget til å selge sjelen sin til djevelen, rettere sagt plateselskap-direktør Suge Knight som lokket med en avtale når Shakur satt i fengsel og trengte penger.
Kanskje forholdt det seg slik, hva vet jeg. Men det skal mer enn en koffert med dollarsedler til for å formidle noe overbevisende om relasjonen mellom to så myteomspunnede og sentrale rap-entreprenører.