Da Orange Is The New Black dukket opp på Netflix i 2013, så man umiddelbart potensialet for et langt serieliv.
Piper Kermans selvbiografiske bok om sitt opphold i et amerikansk kvinnefengsel ga et strålende utgangspunkt, men styrken lå i alle de nydelige rollefigurene hun omga seg med i serien.
Crazy Eyes, Red, Black Cindy, Vause og de andre bygget perfekt opp rundt hovedrollen Piper Chapman.
Når man i tillegg befinner seg i et fengsel, trenger man jo heller ikke finne på unnskyldninger for at nye mennesker kommer eller går. De slipper jo ut av fengsel, og nye kvinner settes bak lås og slå hver eneste dag.
Slik har man – om suksessen er til stede – en uendelighetsmaskin som pumper inn friskt blod når det trengs. Det betyr likevel at disse fengslede kvinnene må bli viklet inn i gode, rørende historier, og der treffer sesong 5.
Forrige sesong avsluttet med et gryende opprør i fengselet, og i sesong 5 slår det ut i full blomst når én av dem får tak i en pistol. Kvinnene tar over fengselet, holder fangevokterne som gisler, og forhandler med myndighetene om bedre vilkår for innsatte.
Det vil si: først må de innsatte dele seg opp i fraksjoner, slik de alltid har gjort i Orange Is The New Black, og bli enige om hvilke krav som er viktige: gratis chips, pizza til middag hver dag, bedre tamponger eller kun kvinnelige fangevoktere?
Det utvikler seg til en slagmark hvor Fluenes herre møter fengselsopprøret i Lucasville, og gislene blir utsatt for alt fra fysisk ydmykelse til å måtte delta i Litchfield Idol foran opprørslederne.
Komedie og gravalvor går hånd i hånd, og selv om det her og der blir litt flåsete, fungerer det med velskrevne komiske poeng i dramatiske situasjoner.
Et annet godt grep er at handlingen i de 13 episodene strekker seg over bare 72 timer, og gir sesongen et mer hektisk preg enn før.
Kildematerialet for serien er en god dose sakprosa med fengselshverdagsdrama og humor, og i sesong 5 skrur serieskaper Jenji Kohan opp temperaturen på både morsomheter og det seriøse budskapet.
Vitsene er ofte referansetunge og mørke, som når fangevokterne refererer til Virginia Tech, Columbine, Sandy Hook og alle andre masseskytinger i første episoden, men strekker seg også over i regelrett bananskallhumor.
I fengsel betyr det at man sklir i blod eller forsyner seg for ivrig av medisinskapet, som fører til en rekke fornøyelige situasjoner.
Det bidrar også til at kritikken av det amerikanske fengselssystemet blir tydeligere og mer treffsikker, spesielt når Taystees følelsesladde monologer om at fangene bare vil bli behandlet litt bedre får god plass mellom kranglingen og morsomhetene. Orange Is the New Black treffer bedre enn tidligere når serien vil være seriøs.
Mens både serieskaper og forfatter Piper Kerman har ytret ønsker om å bruke serien til å rette en kritisk pekefinger mot Big Prison – det privatiserte amerikanske fengselssystemet som gjør stor forretning på innsatte – har ofte det interne dramaet i fengsel skygget for de store, viktige temaene.
Når sesong 5 nå klarer å adressere dette, samtidig som det rike rollegalleriet får utfolde seg som aldri før, er det lett å gjenta det man tenkte etter første sesong: denne serien kan gå så lenge som helst.