James Baldwin var ikke enkel å plassere i den svarte borgerrettighetsbevegelsen i USA på 60-tallet: Han var homofil og intellektuell, med en svakhet for poetiske spissformuleringer, og hadde allerede i 1948 skapt seg en ny tilværelse, ja, nesten en ny identitet, i Frankrike.
Kort sagt, med datidens øyne: not your Negro. Black Panther-bevegelsen stilte seg avvisende, selv hans gode venn, Martin Luther King, hadde sine forbehold.
Men ingen kunne formidle de svartes opplevelse av utenforskap med større veltalenhet og patos enn forfatteren og dramatikeren som nå har fått sin rolle belyst i en helaftens dokumentarfilm.
Raoul Peck, som ble nominert til en Oscar for filmen, gir oss ikke den biografiske filmen Baldwin så åpenbart også fortjener. Men vi kommer forbausende tett på raseriet og lidenskapen som glødet i den spedbygde kjempen som var dypt pessimistisk på vegne av det amerikanske samfunnet.
Peck tar utgangspunkt i en bok Baldwin planla å skrive helt på slutten av 60-tallet, da motsetningene skrudde seg til med mordet på hans tre venner, Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King.
Da han døde i 1987 etterlot han seg bare 30 sider, og det er fra dette ufullførte verket Peck henter mye fra, i tillegg til essays og taler Baldwin skrev og holdt om det såkalte rasespørsmålet i USA.
I åpningsminuttene får vi en leksjon i hvor uvirkelig debatten om de svartes livsbetingelser kunne være i amerikansk offentlighet – for de svarte selv. I beste sendetid under The Dick Cavett Show i 1968 spør programlederen Baldwin om «the american Negro» ser mer optimistisk på utviklingen nå.
Men det var nettopp slike fremstillinger av svarte som en fremmedartet rase, i tredje person, som Baldwin mente var problemet. Og der var ikke de hvite liberale, som var på rett side av historien, noe mindre skyldige enn den gemene hop.
Den opplyste hvite eliten ville gjerne innvilge de svarte rettigheter, det var ikke noe de hadde en naturlig rett på. Problemet var uansett ikke rasismen, mente Baldwin, men en segregering som førte til at man ikke visste noe om hverandre.
Som Peck viser gjennom klipp fra vår tids opptøyer i amerikanske forsteder, har denne segregeringen fortsatt i nye former, og det gjør at denne retoriske kryssklippen ikke oppleves som et overtramp.
Jeg har sjelden sett en film som så effektivt viser hvordan stereotyper på film kan påvirke et barnesinn, som når Baldwin gjenforteller sine første møter med Hollywoods svarte rollegalleri.
Han forklarer godt hvorfor svarte opplevde Sidney Poitiers plettfrie «Negro» i Gjett hvem som kommer til middag (1967) som en fornærmelse, og det patetiske i at det hvite liberale Hollywood gratulerte seg selv for dette «fremskrittet».
Disse refleksjonene virker like duggfriske i dag som de kanskje var forut for sin tid den gangen da svarte ikke fikk fremstå som enkeltindivider, men representanter for en rase.
Peck gir ikke Baldwin motstand, vi er i hans retoriske vold, men det er det som gjør filmen så kraftfull. Samuel L. Jackson fortolker Baldwins fortellerstemme med en kledelig mangel på bravur, og Peck får arkivopptakene med Baldwin til å puste av liv.
Han hadde et ansikt som sitret av følelser, og når det lyste opp, så kunne du se at han øynet håp, tross alt.