Det er snart 20 år siden jeg så denne klassikeren som nå vises for første gang på norsk kino. Jeg ble fullstendig slått ut av kraften i Hayao Miyazakis håndtegnede uttrykk og hadde aldri trodd at en animasjonsfilm for hele familien kunne håndtere så kompleks og mørk tematikk.
I det episke, nesten tidløse universet er vi nær en apokalypse som drives frem av menneskets dårskap.
Vi befinner oss i Japan en gang mellom år 1300 og 1500, i et oppstykket land herjet av borgerkrig og en destruktiv kamp mellom mennesker og guder.
Det er naturkreftene og dyreverdenen som representerer sistnevnte, nettopp fordi de er mest utsatt for fremveksten av den moderne maskinen – enten det er de nye dødelige kanonene eller arbeidet med å utvinne jern.
I utkanten av denne konflikten lever den unge prinsen Ashitaka i uvitenhet om hva som skjer, helt til den dagen hans egen landsby angripes av demoner, forkledd som enorme villsvin.
Han blir skadet av en demon som samtidig infiserer ham med en dødelig forbannelse, og Ashitaka må reise ut for å finne forbannelsens opphav.
Som vi har sett i så mange av Miyazakis senere filmer, er det menneskenes hybris som forårsaker elendighet, i sin higen etter makt og hevn.
Men her er likevel ingen enkle inndelinger i onde og gode mennesker: alle, inkludert helten Ashitaka, mister sin menneskelighet i møte med de destruktive kreftene.
Når han ankommer Jernbyen som styres av Lady Eboshi introduseres vi for animasjonshistoriens kanskje mest interessante (anti) heltinne.
Ikke bare har hun innført et slags opplyst matriarkat i byen, hun driver også et sykehus for spedalske. Samtidig driver hun en hensynsløs kamp mot Skogsguden og en grådig utvinning av jern for å produsere dødbringende våpen.
Lady Eboshi er som filmen: filosofisk og usentimental, vakker og brutal, og filmens følelsesregister styres effektivt av Miyazakis faste komponist, Joe Hisaishi, som også er de store pausenes mester.
Når Ashitaka nærmer seg hjertet av Skogsgudens rike, utløser Miyazaki en spektakulær apokalyptisk visjon som er gått inn i filmhistorien, og som best kan oppleves på stort kinolerret.
Visstnok pleier Pixar-animatørene å se denne filmen når de søker inspirasjon, og man kan godt forstå hvorfor: her presses animasjonsfilmen til sine ytterste grenser for hva den kan uttrykke, og Miyazaki gir oss en poetisk skildring av den totale destruksjonen.
Når en mørk materie legger seg over alt liv er det umulig å ikke tenke på Hiroshima eller Nagasaki og det svarte regnet etter atombomben.
Men alt håp er ikke ute. Miyazaki og Skogsguden gjenoppretter balansen mellom menneske og naturen, og barna dine kan forlate kinosalen med hevet blikk.
Men det skyldes ikke noen happy ending, men følelsen av at de har fått ta del i noe enestående.