Wonder Woman får meg til å tenke på hvordan religionene har oppstått. Konfrontert med livets knallharde betingelser, sykdom, krig, nød og død, var vi før eller siden nødt til å finne på noe som kunne skape en slags orden i alt det ubarmhjertige rotet.
Guder og regler ble løsningen. Noen vi kunne sette vår lit til, som kunne hjelpe oss når det røynet på, som kunne fortelle oss hvem vi kunne gjøre hva med, hva som var uheldig å spise og som, ikke minst, ville ta imot oss da jordelivet var over.
Det fantes ikke humanetikere den gangen, så dette var antagelig en uunngåelig utvikling.
Uten denne guddommelige overbygningen var alt anarki og kaos – omtrent slik store deler av verden må ha føltes i 1941, da den amerikanske psykologen Charles Moulton skapte Wonder Woman.
Flere av de mest kjente superheltene kjemper mot tyskerne, men Wonder Woman gjør det naturligvis på sin særegne måte. Hun kommer inn med sin ballast fra gresk mytologi og gjør solid vei i vellingen.
Israelske Gal Gadot er en god Wonder Woman.
Hun ser godt ut og har det rette glimtet i øyet og draget rundt munnen. Hvor feministisk det er å bytte ut mannlig superheltmentalitet med kvinnelig, er jeg derimot usikker på.
Så vidt jeg kan se representerer hun langt på vei det samme som for eksempel Supermann eller Captain America. Hun har overnaturlige krefter, er ute etter rettferdighet, står på de godes side mot de onde (les tyskerne), og mot ondskap mer generelt (krigsguden Ares).
Men regissør Patty Jenkins portretterer Gadot som en nokså naiv sjel, og bygger dermed en karakter som nok en gang bekrefter det mannlige blikkets fortreffelighet.
Hun er pen og attråverdig, har aldri sett en mann eller et mannlig kjønnsorgan, hun har aldri sett en by, aldri sett krig, aldri sett snø, og har eller aldri erfart hvor svikefulle og egoistiske menneskene er.
Hun har med andre ord mye å lære og blir en slags blanding av Pocahontas, Tarzan og Crocodile Dundee som trenger sin veileders (les manns) stødige veiledning for å kunne føre seg blant folk.
Store deler av filmen går derfor med til å vente på at Gadot skal forstå ondskapens problem. Slik sett er for eksempel Ridley Scotts Thelma & Louise en langt mer eksplosiv feministisk film.
Selv om Wonder Woman er mer emosjonell enn mannlige superhelter, gir filmen oss i grunnen bare mer av det samme som vi alltid får i slike filmer.
Men stilig er det. Og stilrent. Slåssingen henter inspirasjon fra Zack Snyders 300 (Snyder har også produsert Wonder Woman), og det blir fort spektakulært.
Spillet mellom Gadot og Chris Pine er tiltrekkende og nærmer seg ofte romantisk komediesjangeren, men strammer seg etter hvert til og blir melodrama.
Historien er satt til første verdenskrig og den tyske offiseren Ludendorff (Danny Huston) er lenge filmens slemming. David Thewlis dukker opp og gjør en god figur.
Det samme gjelder Robin Wright og vår egen Lisa Loven Kongsli. Det er for øvrig herlig å se at Hollywood omsider har oppdaget at de kan bruke gode norske skuespillere til biroller som dette.
Hvis noen har hørt Dan Carlins podcastserie Hardcore History, vil de kjenne igjen hans gutteromsaktige hang til å sammenligne militærkrefter fra ulike perioder. Hva skjer for eksempel hvis en amasone med gudekrefter møter tysk våpenkraft fra første verdenskrig?
Resultatet blir tøft, og dumt. Som de fleste av DC-Comics-filmer.