Egyptomanien i oss europeere må kanskje sies å være litt lunken for tiden. Den er riktignok aldri nede i null, men med ujevne mellomrom nærmer den seg hundre.
Det gjorde den i den første Egypt-gale bølgen etter at Napoleon og hans soldater hadde tatt med seg tonnevis med uerstatteligheter hjem til Paris. Dernest tok det helt av etter Tutankhamons gravfunn tidlig på 1920-tallet. En jevn strøm av bøker og filmer har fylt på i tiårene etterpå.
Den mest sjarmerende filmen er fortsatt den originale 1932-versjonen The Mummy, hvor Boris Karloff med sitt uutgrunnelige, stive ansikt fire ganger statisk stirrer mot oss i samme skremmende, illevarslende og etter hvert også ikoniske klipp. I den og i alle senere mumie-filmer jeg har sett, er et obligatorisk plot-grep at det skal handle om at noen har gjort et utilgivelig overtramp i oldtidens Egypt og har endt opp med å bli, i ulike grusomme varianter, levende mumifisert og at de senere, under rette omstendigheter, kan vekkes til live igjen.
Dette er en fortellermal hvor det etter forgodtbefinnende kan fylles på med nye faraoer og deres døtre og oldemødre, samt edderkopper, slanger, frosker, skarabeer, kråker og mye annet. Og det er naturligvis akkurat det som skjer.
På denne måten fikk vi tre mumie-filmer som kvalitetsmessig befant seg omtrent midt på treet fra 1999 til 2008 og nå er vi altså i gang igjen, med forbedret teknologi og nye ansikter, men samtidig tungt tradisjonsbundet og uten friske ideer.
Nå tilhører ikke jeg dem som falt i Top Gun-gryten som ung. Jeg har tvert imot oftere problemer enn ikke problemer med Tom Cruise – både som skuespiller og som scientologi-poster boy. I deler av filmen blir jeg sittende og tenke på hvordan Cruise må ha lest dette manuset og tenkt på hvor han kan ta av seg på overkroppen, hvor han kan gjøre kvasse stunts, hvor han kan redde den pene, men utrolig kjedelige kvinnelige egyptologen og hvor han kan si noe tentativt småartig mellom slagene.
Den første halvtimen er ok, og actionsekvensen i militærflyet er til og med herlig (traileren bruker mistenkelig mye av tiden på den), men den utgjør et høydepunkt som aldri kommer igjen og blir derfor en uheldig målestokk. Sofia Boutella har utvilsomt flotte mumie-kvaliteter. Men hva Russell Crowe har her å gjøre, utenom å bidra med en suggererende, dyp fortellerstemme, er vanskelig å se.
Det filmen ikke skjønner er at når man lager mumiefilm nummer sytti, må det tilføres nytt tankestoff i tillegg til ny teknologi, og at det finnes grenser for hvor mye Egypt-hokus-pokus man gidder å høre på. Filmen er 107 minutter lang, men burde ha vært 73, slik Karl Freund og Boris Karloff for 85 år siden la opp til at skikkelige mumie-filmer skal være.