Ole Giæver er en 38 år gammel, kritikerrost filmskaper som er bosatt på Bjølsen i Oslo med kone og to barn. I hans tredje spillefilm medvirker foreldrene, broren, kona og barna i hjemmevideoklipp og lett regisserte filmsnutter fra hverdagen. Det er vanskelig for publikum, men kanskje ikke så viktig, å vite hvor det dokumentariske slutter og fiksjonen overtar.
Tidlig i filmen sier Giævers syv år gamle sønn at han ikke har lyst til å bli filmet. Da svarer pappa: «Men det er fint om du også er litt med i filmen. Det kan være gøy å se på når man blir voksen.» Fra balkongen har noe tidsriktig ved seg, fordi filmen inneholder fine bilder fra hverdagen og skråblikkpregede refleksjoner. Disse ligner mye på statusoppdateringer i sosiale medier, og helheten kan minne om en pappablogg. Papparollen har gitt Giæver nye tanker om et tema han ofte utforsker i sine filmer: Hva vil det si å være et menneske?
Fra balkongen mangler en rammefortelling eller en klar retning. Det nærmeste vi kommer litt friksjon, er at Giæver starter filmen med å si: «Jeg synes ofte at det er sånn at jeg ikke er til stede i det som egentlig foregår.» Han sier senere at han er lykkeligst når han er alene i et rom i leiligheten, men kan høre at familien er i nærheten. I denne filmen blir balkongen stedet der han virkelig dyrker bobletilværelsen: Balkongen er et slags rede utenfor redet, der pappaen sitter som en velfødd bydue. Han er ikke vingeklippet, men vet at han ikke kan fly noe sted.
Filmen er tidvis fornøyelig, men også ensformig og langdryg. Den kunne med fordel vært strammet inn og vært enda mer minimalistisk. I lengden er det ikke så interessant å se alle klippene med barna og broren. Filmen er best når vi er helt alene med Giæver og tankene hans.
Giævers betraktninger om livet som småbarnsfar kan minne om passasjer i Karl Ove Knausgårds Min kamp. Han sier tidlig i filmen: «Jeg bor i verdens rikeste land, og det er langt mellom de store bekymringene, men også langt mellom de store følelsene.»
Denne nummenheten gjør at han må oppsøke mørket for å klare å nyte livet på solsiden. Giæver går inn på internett og ser på bilder av krigsskadde barn for å kjenne på redsel. For publikum kommer disse bildene for brått på. Filmen har blant annet fått 12 års aldersgrense fordi den viser en ekte filmsekvens fra en konsentrasjonsleir under annen verdenskrig, der avmagrede mennesker slepes til en massegrav. Det er unødvendig å la dette klippet vare i 40 sekunder. Det vitner om en filmskaper som ikke tar skikkelig tak i grumset, som sikkert finnes, i sitt eget liv. I stedet tyr han til løsrevne klipp av andres lidelser.
Der Giæver i sin forrige film, Mot naturen, kledde seg naken både sjelelig og kroppslig, blottstiller han seg ikke nok i «Fra balkongen». Denne gangen er det kun den røde tråden han har kastet. Og ugresset som vokser under balkongen, får vi ikke se.
Giæver gir oss et godt utsyn over en privilegert hverdag, men det er vanskelig å nå de store dybdene fra balkongen.