Norge tilhører pinlig nok gruppen av land som offentlig lar være å definere den systematiske nedslaktingen av det armenske folk i årene 1915 til 1923 som et folkemord. Nøyaktige tall finnes ikke, men halvannen million drepte er et vanlig anslag.
Ifølge Peter Balakians bok The Burning Tigris, var tyske soldater til stede som observatører og fikk med seg at tyrkerne brukte togvogner beregnet på krøtter til å frakte armenere ut i ørkenen for å dø. Tyskerne tok med seg tog-ideen hjem og utviklet den videre så den noen år senere kunne blomstre.
Folkemordet på armenerne er fortsatt underkommunisert. Tyrkia nekter skyld og motarbeider aktivt internasjonal omtale. Derfor er det grunn til å gi oppmerksomhet til enhver film som forteller deler av denne historien, også selv om filmen, som The Promise, ikke får norsk distribusjon, noe som for øvrig er pussig, all den tid et antall uinteressante og uviktige filmer nær sagt til enhver tid går på norske kinoer. Atom Egoyan, selv med armensk opphav, lagde Ararat i 2002. Den er dessverre ikke så sterk som den burde være. Og nå kommer The Promise, regissert av Terry George, som også lagde Hotel Rwanda, om andre grusomheter, for noen år tilbake.
George gjør et prisverdig forsøk. Han har fått med seg gode skuespillere i sentrale roller. Oscar Isaac (Inside Llewyn Davis, Star Wars) spiller en armensk legestudent som befinner seg i Istanbul når urolighetene setter i gang. Selv om han er forlovet hjemme i sin armensk-tyrkiske landsby, forelsker han seg i uimotståelige Ana, en armensk kosmopolitisk kvinne, smittende energisk spilt av Charlotte Le Bon. Christian Bale gestalter en amerikansk journalist som forsøker å fortelle om grusomhetene samtidig som verden har hendene fulle med første verdenskrig. Legg til at Bales karakter også elsker Ana, så begynner vi å nærme oss storfilm-tendenser.
Den internasjonale smeltedigelen som Istanbul var på 1910-tallet er godt skildret. Det samme gjelder den hurtig voksende tyrkiske nasjonalismen og forbrødringen med tysk militærmakt. Den kyniske drapsplanen forsøkt forkledd som en deportasjon av humanitære årsaker, er også usentimentalt og effektivt fortalt.
I det hele tatt er det mye som fungerer godt. Men det at George forsøker å lage en slags Titanic-aktig kjærlighetshistorie av det hele er dessverre mindre vellykket. Trekantforholdet Isaac/Le Bon/Bale burde ha vært mer tilbakeholdt til fordel for en større forståelse av de politiske voldshandlingene og det armenske folkets vanskjebne. Men dette er likevel et anstendig forsøk.
Det er vanskelig å se noen grunn til at tyskernes folkemord skal filmatiseres igjen og igjen, mens tyrkernes ikke skal det. Derfor burde denne filmen ses av så mange som mulig. Og tankesmien Civita ved historiker Bård Larsen skal ha honnør for å arrangere en spesialvisning på Filmens hus i Oslo.