TV-serien Baywatch (1989–2001) var glattpolert underholdning som ikke inviterte til dype intellektuelle samtaler. Serien ga oss lettkledde livvakter, gjorde superstjerne av Pamela Anderson og ga karrièren til David Hasselhoff en oppsving. Store pupper med mye silikon ble en del av vår popkulturelle ballast.
I teorien burde det ikke være vanskelig å lage en film som hever seg over originalmaterialet. I stedet har de produsert et gigantisk mageplask av en film. Ikke er den morsom, den har en rotete historie med skuespillere som har like mye utstråling som en brennmanet – og denne sammenligningen er egentlig en fornærmelse overfor all verdens maneter.
Filmen prøver så krampaktig å være morsom, men feiler miserabelt. Den vil så gjerne ha både snert, ironi og en liten dose metahumor. Regissør Seth Gordon har ikke forstått at ironi krever finesse og må bestå av mer enn infantil sexhumor. Den totale mangelen på noe å le av i en komedie er et dårlig tegn. Like ille er det at Gordon glemmer at en film i alle fall bør gjøre et forsøk på å fortelle noe og inneholde minst en karakterer du kan bry deg litt om.
Det som passerer for humor i Baywatch er så plump og banal at det er til å gråte av. En av spøkene går ut på hvor vanskelig det er å løpe i sakte film. Serien var jo beryktet for løping over strand med spretne silikonpupper i sakte tempo. Det er ikke vanskelig å skjønne hva de prøver å vitse om, men i stedet for å le, gremmes du – spesielt etter at vitsen gjentas for ørtende gang. De gjentatte dårlige spøkene om at livvakter ikke skal leke politi, er irriterende til det kjedsommelige.
Publikum er ikke dumme, men denne filmen er ren idioti. Ingen forventet at filmversjonen av Baywatch kom til å by på stor filmkunst, men det må være mulig å skrive bedre dialog enn det du får servert her. De har virkelig skrapt bunnen av penis-, sex- og puppehumor.
Ta for eksempel denne lille utvekslingen mellom superlivvakten Mitch (Dwayne Johnson) og den unge jyplingen Matt (Zac Efron):
Matt: We're going to penetrate?
Mitch: No, we're going to infiltrate.
Dialogen er et sørgelig lavmål selv til Hollywood å være.
Baywatch har alltid hatt et ekstremt kroppsfokus. Serien bød på sylslanke kropper med tilhørende silikonpupper som et forsøk på å renvaske pornoestetikken og nakenkalenderens pinup-jenter.
I 2017 gjennomsyrer higen etter perfeksjon samfunnet. Kroppspresset er ekstremt, og filmen fremstår ikke akkurat som et strålende eksempel på kroppsmangfold.
Med unntak av den litt lubne nerden, er det perfeksjon som gjelder. Eneste positive er at det ikke bare fokuseres på den idealiserte kvinnekroppen. Også de mannlige attributtene blir offer for det grådige kamerablikket. Sixpack'en til Johnson og Effron er så store og harde at du kan surfe til Hawaii på dem.
Baywatch er mislykket som både film og komedie og burde aldri vært laget.