At det er drama både på og bak scenen i kulturbygg, har vi sett i den pågående konflikten ved Operaen. En film om dansekunst i brytningstidens Paris med art nouveau som bakteppe burde vært et perfekt utgangspunkt for et intenst kunstdrama. Dessverre leverer ikke filmen på det plan.
Danserinnen er historien om Loïe Fuller (Soko). Med sin særegne serpentindans og revolusjonerende bruk av lyseffekter forførte hun avantgardescenen i Paris med sine drømmende show på 1890-tallet.
Visuelt sett er filmen aldeles praktfull. Gjenskapingen av Fullers danseoppvisninger er filmatisk poesi. Du skjønner hvorfor dansen hennes ble et fenomen. Benoît Debie bilder, samt Anaïs Romands gjenskaping av kostymene, er en fryd for øyet. Her utnyttes filmmediet godt, og det hele er nesten overjordisk vakkert.
Visuell skjønnhet er ikke nok til å skape en god og engasjerende film med fremdrift og nerve. Regissør Stéphanie Di Gusto har sett seg blind på filmens visualitet, og glemt at hun også må skildre menneskene bak dansen.
Du blir aldri godt nok kjent med Loïe Fuller. Problemet er ikke skildringen av Fuller selv, men personene rundt henne.
Filmens fokuserer på forholdet mellom Fuller og Le comte Louis d'Orsay (Gaspard Ulliel). Han forblir en fargeløs person som lurer i kulissene, men du blir aldri klok på hva de ser i hverandre. Du aner at det ligger noe her, et drama, følelser, en konflikt, noe som kan vekke publikums engasjement og følelser. Hva det er, makter ikke Di Gusto å formidle videre til publikum.
Enda verre er sekvensene med en ung Isadora Duncan (Lily-Rose Depp). Her prøver regissøren å skape et ildfullt drama av begjær, sjalusi og svik. Ulempen er at alt virker påklistret, og du tror ikke på det. Fullers forhold til sin nærmeste hjelper og assistent Gabrielle Bloch (Mélanie Thierry) burde også vært utdypet.
Det holder ikke med endeløse sekvenser som fokuserer på kroppslig smerte og lidelse og flotte danseopptrinn når karakterene i historien ikke fenger.
Resultatet er en film med en pen fasade, men som er tom innvendig. Dans kan være ildfullt og lidenskapelig, men filmen er kald og berører ikke.