Etter en kunstutstilling på Stenersenmuseet fikk gjestene servert hjemmebrent og ble syke. Medieoppslagene lot ikke vente på seg. En ung mann stiller opp som offer på Dagsrevyen for hardhendt behandling i en grensekontroll. Samme mann blir slått ned på gaten i Oslo og videoen går viralt.
Alt var bare løgn og bedrag og et ledd i Amir Asgharnejads kunstprosjekt. I filmen kaller han det termittkunst, en kunstform som vil rive ned for så å bygge opp noe nytt.
Stuntene hans ble plukket opp av et stort reklamefirma i USA. De ville ha slåsskjempen Amir som sitt forslåtte ansikt i en ny kampanje. Amir dro over, og dette er en rekonstruksjon av det som skjedde. Kanskje.
Regissør Kristoffer Borgli er redelig i sitt filmatiske prosjekt. Det er aldri tvil om at alt du ser er en slags gjenfortelling og en tolkning av noe som kanskje eller kanskje ikke har skjedd. Sannheten er relativ. At laksen du fisket blir større og større for hvert år, er et kjent fenomen.
Fortellingen avbrytes stadig ved at både Amir og regissøren kommenterer hva som skjer og hvilken versjon av hendelsen de skal velge. Hva som faktisk skjedde, hvis det skjedde, er sekundært. DRIB er en fornøyelig satire over markedskrefter og reklamebransjens selvhøytydelighet.
Til syvende og sist er filmen en historie om reklamebransjen. Før var det nok å selge en vare, nå selger de en idé, et image og en drøm. Det må skapes ekte og autentiske følelser for et kaldt produkt i en stadig mer kynisk verden.
I sentrum av Amirs påtenkte reklameoppdrag møter han den kreative hjernen bak operasjonen. Brady, glimrende spilt av Brett Gelman, er marerittversjonen av en reklamemann. En pompøs og arrogant fyr som slenger rundt seg med fancy fremmedord. Hele filmen er som en lang bullshitbingo i tåpelige oppkonstruerte ord uten mål og mening. Sekvensene med Gelman er filmens aller beste og morsomste.
DRIB leker med hva vi som publikum kjøper av reklame og hvor lett vi tror på nyheter og videoer som dukker på i den evige strømmen av ekte og falske nyheter på sosiale medier. Vi lar oss lure av reklamekampanjer som fremstår som ekte og blir irritert når vi oppdager at de er kjøpt og betalt. Et eksempel er Kristoffer Joners Facebook-kampanje for NOAS i fjor.
Filmatisk leker DRIB seg et sted mellom komedien og mockumentaren. De såkalte rekonstruksjonene er til tider hysterisk morsomme, mens andre er ujevne. Filmen er løgn i en løgn, så ikke ta noe av det på alvor. Etter å ha sett filmen sitter du igjen med følelsen av at ikke noe er sant, og at du er lurt igjen.