Se for deg at familien din samles i en trang leilighet for å minnes en avdød bestefar, men middagen blir hele tiden utsatt og sammenkomsten ender i små og store krangler.
Det høres ut som et mareritt, og det er det for flere av de 16 medlemmene av denne rumenske middelklassefamilien. Men selv om klaustrofobien er merkbar, tar den aldri overhånd i løpet av de 173 minuttene filmen varer. Isteden får vi et komplekst portrett av en moderne familie som forsøker å spille sammen i et eldgammelt ritual.
Hva dette ritualet handler om, er litt uklart. Christi Puiu er ikke en regissør som legger alt til rette for oss. Vi ankommer leiligheten sammen med eldstesønnen Lary og hans hustru, og blir i resten av filmen ofte værende ute i gangen, mens familiemedlemmene beveger seg mellom værelsene.
Et sentralt motiv er dressen til Larys far som døde for 40 dager siden. Den har enken lagt pent ut i sengen hans, og de venter alle på at presten skal komme for å velsigne den. Og så skal, i ritualets klimaks, en av mennene ta på seg dressen. Men dette er bare en unnskyldning for å komme nærmere denne familien som har overlevd et kongedømme, et kommunistisk diktatur og en revolusjon og som ser ut til å greie seg tålig bra i det nye og korrupte demokratiet i Romania.
Men ikke uten en solid dose kølsvart humor. Noen vil kanskje huske Christi Puius gjennombruddsfilm Lazarescus død (2005) som markerte innledningen på den rumenske filmbølgen som siden har erobret verden. I den filmen ble hovedpersonens død en inngang til en makeløs studie av et korrumpert samfunn, og denne mørke humoren er nærmest blitt et rumensk varemerke av edel sort.
Lary er kanskje det nærmeste vi kommer en hovedperson, og man kan mistenke Puiu å betrakte familien med hans blanding av lett misantropi og galgenhumor. Mens stadig flere familiehemmeligheter kommer på bordet, og medlemmene går i strupen på hverandre, humrer og ler han av all dårskapen – før han selv bryter sammen av noe ganske absurd.
Dette sklir likevel aldri ut i noe hysterisk melodrama. Puiu dirigerer skuespillerne med stort musikalsk gehør i et kammerspill der vi på orkesterplass ute i gangen har full oversikt. Hvordan fotograf Barbu Balasoiu får disse lange tagningene til å bevege seg uanstrengt med rollefigurene mellom rommene, er en bragd.
Kanskje har Puiu gitt oss plassen til den avdøde som hjemsøker sin familie på denne dagen og blir stående ute i gangen. Kanskje har han, som Jesus, gjenoppstått. Ateisten Puiu spekulerer ikke i det, men lar det store ensemblet fylle de ulike rommene med et mylder av gode og dårlige hensikter, frustrasjoner og håp.
Jeg har sjelden sett et familieportrett som kommer så tett på hva det vil si å være en familie, på godt og vondt. Puiu skildrer det som en egen organisme med pustebesvær, men som likevel makter å forholde seg filosofisk til livet. Som alle familier gjennomgår denne sin helt særegne form for sorgprosess.
Men du må gi rollegalleriet tid til å festne seg, for det er motsetningsfullt og unndrar seg enkle kategoriseringer. Her er søskensjalusi og svik, men ingen eier sannheten. Om du kommer deg gjennom den innledende kneika, som består av en desorienterende sekvens ute i trafikken i Bucuresti, er det gode sjanser for at du også du kan bli oppslukt av dette kammerspillet.