Sjelden har et middelaldereventyr sett mørkere, mer dystert og brutalt ut enn i Guy Ritchies versjon av legenden rundt Arthur og Excalibur.
Bildeestetikken er hard, maskulin og svart. Camelot og Londinium er mørke, skitne og marerittaktige. Hele handlingen utspiller seg i steder om mulig enda dystrere enn Tolkiens Mordor. Ondskapen tyter ut overalt. Det er så overdrevent at det kunne blitt parodisk, men filmen lander på riktig side.
Ritchie er ingen god tegner av dype karakterer eller bunnsolide historier. Han er stilist, og det kommer til sin rett i denne hypnotiske og adrenalinfylte popcornfilmen.
King Arthur: Legend Of The Sword tar oss med til mytenes verden med Camelot, magikere og et magisk sverd. Historien starter med kampen mellom brødrene Vortigern (Jude Law) og Uther (Eric Bana). De gode kreftene går på et tap. Den kommende kong Arthur (Charlie Hunnam) vokser opp på et bordell.
Historien fortelles i kaotisk Ritchie-stil med kjappe tilbakeblikk og en handling som hopper hit og dit i vill fart. Regissøren tar seg ikke tid til å introdusere karakterer eller utbrodere karakterenes historikk og motivasjon. Mantra er: om du vil være med på denne berg-og-dalbanen, så må du følge med. Legg også merke til David Beckham i en liten birolle.
Nå er ikke karakterstudie årsaken til at du går og ser denne filmen. Ritchies karakteristiske klippeteknikk med brå overganger og kaotiske bilder er på plass. Hvis du vil du ha storslåtte kampscener, sverdslåssing og gigantiske monstre, da har du havnet på riktig film.
Denne gangen skal jeg ikke klage over at historiens skurk er for svak. Skal helten skinne, må det som kjent en skikkelig ond skurk til. Det har regissøren fått i den eminente Jude Law.
Med sitt billedvakre ansikt minner Law mest om en engel, men i denne filmen er han et vrengebilde på det vakre og det gode. Law viser hvordan utseende kan lyve, og mørket siver ut av hver en pore.
Han er en god motsats til Charlie Hunnams Arthur, en streetwise tøffing som vet å overleve på gaten. Hunnam, kjent fra TV-serien Sons of Anarchy, spiller Arthur med en snert som er med på å gi filmen en dose sårt tiltrengt humor.
King Arthur: Legend Of The Sword er ingen stor film, men den er et underholdende og visuelt storslagent eventyr. Dessverre mangler filmen den varme, episke og følelsesmessige historien du får i Ringenes Herre.
Filmen har en suggererende tone som forsterkes av den intenst pumpende musikken til Daniel Pemberton. Det massive lydbildet driver handlingen fremover i et frenetisk tempo. Etter drøye to timer er du som publikum like utslått som skurken.