I en sentral scene i Mohamed Attias Min arabiske vår minnes hovedpersonen Hedi (Majd Mastoura) de dagene i 2011 da folk gikk ut i gatene i Tunisia og innledet det som er blitt kjent som Jasmin-revolusjonen. Det var en frigjørende følelse han aldri maktet å omsette i praksis i sitt eget liv. I en alder av 25 bor han fortsatt hjemme hos sin dominerende mor og har fått jobb gjennom sin kommende svigerfar. Bryllupet med den yngre Khedija er planlagt ned til minste detalj, selv om de knapt kjenner hverandre.
Dette høres ut som en historie vi har sett mange ganger før, innen ulike kulturer. Det som gjør den spesiell er regissør Attias presise og nyanserte skildring av de personlige valgenes konsekvenser for hvordan man lever videre i et samfunn under sosial omveltning. Her er ingen demonstrasjoner eller voldelige handlinger, gatene virker trygge og det er en ny frihet til å ytre seg. Men de fleste kulturelle kodene og verdiene er intakt, og Hedi sitter fast i dem.
Helt til han møter den fem år eldre Rim (Rym Messaoud). Filmen veksler mellom familiens hjemsted i den historisk viktige islamske byen Kairouan og de moderne turistområdene langs kysten. Det er der ute ved de endeløse strendene han møter kvinnen som gir ham mot. Rim er hans rake motsetning – utadvendt og med en større evne til å leve ut den nye friheten. Hun gjenoppvekker frihetsfølelsen fra revolusjonen og han gir seg hen.
Forvandlingen er dramatisk: Fra å være en tynget mann lever han nå ut drømmen og gjenvinner troen på at han kan starte en karrière som tegneserieskaper. Det er gjennom tegningene han har dyrket sin individuelle stemme, og Rim oppmuntrer ham. Men lykken på det øde feriestedet, der turistene uteblir på grunn av terrorfrykt, varer ikke lenge. Hedi må fortelle Rim om bryllupet og noen avgjørende valg må tas.
Regissør Attia tar seg godt tid med å bygge opp Hedis transformasjon, kanskje altfor god tid. Men da forvandlingen til slutt når sitt klimaks treffer den uvanlig sterkt. Hedis passive holdning før kjærligheten vekker ham er også et bilde på frigjøringen av Tunis, og i så fall er moren det nærmeste vi kommer en diktator. Hun er kraftfullt og overbevisende spilt av Sabah Bouzouitam – og ikke uten humor. Hedis oppgjør med henne kan enkelt beskrives som en demning som brister, filmens avgjørende vendepunkt.
Dynamikken mellom Hedi, moren og storebroren, er et fascinerende lite kammerdrama i seg selv, med en rekke hemmeligheter. Å fortolke passivitet uten å miste vår interesse er krevende, men i likhet med hovedrollen vokser Mastoura med utfordringen. Han virker kanskje ynkelig i starten, men når Rim vekker Hedi fra dvalen, er intensiteten glødende.
Så langt har skildringene av den arabiske våren handlet om de kaotiske sosiale omveltningene, ofte med dokumentarens virkemidler for å fastslå ”hvem som vant” – demokratikreftene eller diktaturet?
Min arabiske vår er en betimelig påminner om hvordan revolusjoner virker inn på lang sikt, på komplekse måter, når den umiddelbare begeistringen har lagt seg og hverdagen setter inn. Attia makter her å forene det individuelle ansvaret og det politiske bakteppet, uten å tvinge på oss en altoverskyggende kontekst. Den er der uansett for den som vil se.
Filmen fungerer derfor også som et drama om personlig frigjøring (derav originaltittelen Hedi), selv om den blir mindre fruktbar for dem som ikke kjenner til Jasmin-revolusjonen.
Attia fremstiller tradisjonen som noe som holder Hedi tilbake, men her spiller ikke religion noen stor rolle. Hedis familie er ganske sekulær, det er ingen sterke stengsler eller symboler som hemmer friheten. Det tunisiske landskapet rammes inn som åpent, særlig ved kysten, med forlokkende muligheter som også virker skremmende.
Filmfotograf Frederic Noirhommes får frem både det trivielle og det eventyrlige i hverdagen med en behersket realisme. Når Hedi mister seg selv i frihetsrusen første gangen, skjer det under en tradisjonell offentlig fest der han danser med Rim. Det er unge mennesker av begge kjønn som danser sammen til den tradisjonelle musikken, og det er en løssluppenhet i rytmene og en frihet i kamerabevegelsene som gir inntrykk av at det faktisk går an – å forene tradisjonen med en større løsrivelse fra den.