Tilfellet ordnet det slik at jeg leste Jacques Tardis tegneseriestorverk Skyttergravskrigen (1993, norsk utgave 2012) kort tid før jeg så Frantz. Kanskje kan man si at Tardis bok gjør noe av det samme for første verdenskrig som Art Spiegelmans Maus gjør for den andre.
De to krigene fremstilles vesensforskjellige i litteratur og på film. Den første skildres ofte som uforståelig, kompleks og på grensen til idiotisk. Den andre skildres gjennomgående som mer meningsfull. Folk skjønte hva som foregikk. Soldatene visste hva de var med på.
Nærmest uansett hvilke skildringer man kommer over fra første verdenskrig, vektlegges den tilsynelatende meningsløse nedslaktingen. Ingen vet ikke hva de er med på. Soldatene løper apatiske over kanten av skyttergraven når signalet kommer og blir hengende i piggtråden til granatene eller kråkene har gjort jobben sin.
Første verdenskrig fremstår som dreping med ytterst diffus politisk overbygning og blir dermed på en måte krig i sin reneste form. De tragiske skjebnene er utallige. Vi kan fortsatt med letthet hente dem frem hundre år etter. Det er det François Ozon har gjort med Frantz. Filmen er basert på Ernst Lubitsch´ film Broken Lullaby (1932), og forteller historien om franskmannen Adrien (Pierre Niney) som etter krigen oppsøker Anna (Paula Beer), forloveden til en tysk soldat han hevder å ha kjent.
Det er en historie om gapet mellom behovet for forsoning og behovet for kjærlighet. Dypest sett er det også en historie om Europa og kompleksiteten i naboskapet mellom Frankrike og Tyskland.
Kameraarbeidet er det mest tilfredsstillende ved filmen. Det jobbes mye med sort hvitt, bildene får lov til å hvile, ansiktene får lov til å ta plass. Innimellom brukes det farger. Jeg klarte vel ikke helt å gjennomskue hva som trigget fargebruken og opplevde derfor grepet som ørlite maniert, men i det landskapet syns jeg Ozon har befunnet seg tidligere også. Jeg stoler ikke helt på ham, merker jeg. Det er vanskelig å regne ut om han påstår ting på en dyktig måte eller om han faktisk mener og føler. Hvis det er det siste, makter han ikke å overfore det.
Historien berører omtrent som en skillingsvise gjør det. Jeg ser vanskelighetene, men kjenner dem ikke på kroppen. Det er mye gåing, reising, overganger. Spillscenene blir ikke nære nok og dynamikken lider.
Paula Beer gjør like fullt en god jobb. Og krig er som alltid en god drivkraft på film. Av og til tenker jeg hvis film ikke fantes måtte krigen ha funnet den opp.