Det smaker dessverre ikke fugl av animasjonen i den tysk-norske filmen Richard Storken. Men det er ingen grunn til å henge med nebbet. Det filmen mangler av visuell oppdrift, tar den igjen med å ha en engasjerende fortelling om å finne seg selv.
Filmskaperne har også klekket ut dagsaktuelle vitser som kiler lattermusklene til både barn og voksne, og de har skapt en skikkelig interessant birollefigur i uglen Olga (Haddy Njie).
Filmen handler om den foreldreløse spurveungen Richard som blir adoptert av en storkefamilie. Men adoptivfaren (Nils Ole Oftebro) aksepterer aldri Richard som et fullverdig familiemedlem. Da høsten kommer, bestemmer pappaen at Richard ikke får bli med storkene på trekket sørover til Afrika.
Richard forlates i Nord-Europa, men den tapre vinterfuglen insisterer på at han skal til sommerland. Sammen med uglen Olga og undulaten Kiki legger Richard ut på en farefull flytur.
Som nevnt, blir animasjonen i Richard Storken for fjærlett sammenlignet med filmer fra store studioer. «Ansiktene» til fuglene i Richard Storken er uttrykksfulle fordi de har store øyne, men de har ikke samme detaljrikdom og mimikk som for eksempel fjærkreene i Rio-filmene.
En av de svakeste scenene er sangnummeret til Kiki, som kun blir en blek kopi av papegøyen Nigels elleville tolkning av «I Will Survive» i Rio2 (2014). Det musikknummeret var et kreativt fyrverkeri, som undertegnede kan se gang på gang uten å bli lei.
Til gjengjeld er det strålende norsk dubbing i Richard Storken, særlig av de tre hovedrolleinnehaverne; 11 år gamle Oskar Fjeldstad-Bergheim (Richard), Bjarte Hjelmeland (Kiki) og Haddy Njie (Olga).
Pygméuglen Olga er den mest positive overraskelsen i Richard Storken. Hun er utstøtt av familien sin fordi de synes hun er for diger. Det er muligens derfor hun har utviklet en ekstra personlighet. Olga har nemlig en usynlig og nebbete venn som heter Oleg, og han forteller henne hva hun bør gjøre når hun trenger å være tøff.
Det er fint å se at en barnefilm kan ta opp viktige temaer som kroppspress, kjønnsstereotyper og mentale utfordringer på en smart og leken måte. Uglen Olga/Oleg er den fineste karakteren i en norsk barnefilm på lenge.
Humoren er forfriskende dagsaktuell. Barna kommer garantert til å klukkle av Kiki som sier: «Jeg er enda falskere enn håret til Donald Trump.» For voksne er det aller morsomste i filmen en strålende parodi på mennesker som er hekta på sosiale medier. Richard møter to fugler som – bokstavelig talt – sitter på nettet døgnet rundt. De er nedsløvede, men hjernen «grilles» og de blir «høye» hver gang de får «likes».
Vil Richard bli gjenforent med storkefamilien i Afrika? Kommer han til å innse at han ikke er en stork, men en spurv? Og vil adoptivfaren noen gang elske Richard? Svarene er kanskje åpenbare. Men på veien har vi ledd, blitt litt skremt og underholdt av denne fin-fine fjærball-komedien.