Et godt eventyr kan mange av oss sette pris på. To timer med misjonering og spirituelle klisjeer er noe helt annet.
Først skal jeg komme med en personlig innrømmelse: Jeg gikk på søndagsskolen og er oppdratt i den kristne tro. I dag tror jeg ikke på noen gud og er ingen tilhenger av organisert religion. Men for all del, budskap om kjærlighet kan jeg være helt enig i.
Det jeg ikke setter pris på er en misjonsfilm som forteller meg hva jeg skal mene og tro. The Shack er ikke noe annet enn dårlig skjult gudepropaganda. Filmen er basert på romanen til den kanadiske forfatteren William P. Young og er en ekstremt populær bok i kristnekretser.
Hadde det nå enda vært en god og severdig film, da kan jeg tolerere mye. Det finnes spennende filmer om åndelig søken. Darren Aronofskys The Fountain (2006) og til og med den utskjelte Cloud Atlas (2012) er mer spiselig enn The Shack. Dessverre serverer regissør Stuart Hazeldine oss utrolig tregt og sentimentalt kliss. Jeg kan ikke fatte hvorfor den settes opp på kino.
Historien starter med Mack (Sam Worthington), en familiefar med tre vakre barn. På en ferietur brytes idyllen og den yngste datteren blir kidnappet og drept. Mack går inn i en dyp sorg og snur ryggen til gud. Det viser seg at gud ikke er så fornøyd med det. En dag mottar Mack en mystisk invitasjon som bringer ham tilbake til stedet det skjedde.
Her møter han den hellige treenighet i form av Gud (Octavia Spencer), Jesus (Avraham Aviv Alush) og den hellige ånd (Sumire Matsubara). Det eneste positive jeg kan si om denne filmen er at gud fremstilles som en kakebakende afroamerikansk kvinne, at ånden er asiat og at Jesus spilles av en tunisisk skuespiller. De slår iallfall et slag for mangfoldet.
Filmen er profesjonelt produsert, den er velspilt og den ser bra ut. Octavia Spencer er vel en av de få skuespillerne som klarer å lire av seg så mange klisjeer i fullt alvor.
Men store deler av filmens dialog høres ut som en dårlig selvhjelpsbok. Bare hør på dette:
Sånn fortsetter det i over to dørgende kjedelige timer. Regissør Stuart Hazeldine forteller historien så sakte at faren for å sovne er til stede. Det skjer veldig lite, det er ikke noe drama, det null spenning eller dynamikk som kan drive historien fremover.
The Shack er spirituelt vås du kanskje kan få noe ut av dersom du liker slikt. Til andre har jeg bare ett råd: Styr unna!