Danske barne- og ungdomsfilmer har satt dype spor i flere generasjoner norske kinogjengere. Jeg husker selv den rystende opplevelsen av å se oppvekstfilmer som Zappa på kino.
Det var særlig måten filmskaperne manet fram ondskap på som gjorde dypt inntrykk, det var en erkjennelse av livets mørke sider vi sjelden så i norske oppvekstfilmer. I Jesper W. Jensens Det kommer en dag er vi tilbake i noe av det samme universet av barnlig uskyld som bukker under for ondskap, denne gangen av mer institusjonell art. Som i Kongen av Bastøy er vi tilbake i de notoriske nordiske guttehjemmene som eksisterte langt inn på 70-tallet.
Her heter det Gudbjerg, en omskriving av Godhavn som var kjent for sitt brutale regime. Året er 1967 og det er opprør blant de unge i Københavns gater. Men på Gudbjerg er det fortsatt beinhard disiplin og lydighet som gjelder. Det får brødrene Elmer og Erik på 10 og 13 år merke når de blir plassert på hjemmet fordi moren er syk og ikke makter å ta vare på dem.
Under forstanderens diktatur blir de to nye guttene et utsatt mål når de først ikke makter å tilpasse seg. De får beskjed av de andre guttene om å være ”spøkelser” for å unngå trøbbel, noe som innebærer å ligge lavt. Men selv ikke det kan verne dem mot overgrepene fra læreren Aksel.
Elmer er den vi kommer nærmest. Hans indre forestillingsverden blir en flukt fra hverdagens traumer, når han fantaserer om et uendelig himmelrom og de amerikanske planene om å sende en astronaut til månen. Dette månelandingsmotivet er blitt brukt uttallige ganger før i oppvekstfilmer, mest kjent i Mitt liv som hund, og det er ofte ikke spesifikt nok til å fortelle oss hvem Elmer er. Men det er bygd inn mot filmens klimaks på en effektfull måte, selv om jeg skulle ønske at regissør Nielsen ikke var fullt så ivrig med å ville styre følelsene mine.
Jeg synes det er noe skjematisk over hvordan filmskaperne har konstruert dette universet, jeg kan ofte gjette hva som kommer til å skje. Vi vet at det bygger seg opp til Det store opprøret, kanskje fordi vi har sett så mange slike filmer før, og det inntreffer omtrent slik man kunne forvente.
På samme måten er framstillingen av overgriperne lite nyansert. Filmen føyer seg inn i rekken av ”guttehjemsfilmer” der overgriperne er inkarnasjonen av ondskap.
Lars Mikkelsen er umulig å ta øynene fra som den demoniske forstanderen, men ville vært mer effektiv om rollen hadde flere menneskelige trekk. Det samme med hans høyre hånd som vokter barna og den pedofile overgriperen Aksel. Det var jo systemet som skapte slike monstre, men her framstår det nærmest som om noen onde menn sviktet et system som ville guttene godt.
Men heldigvis løfter skuespillerne uttrykksnivået over disse svakhetene. Albert Lindhardt og Harald Hermann er overbevisende som brødreparet i de to sentrale rollene, og mye av vår identifikasjon får vi gjennom de uttrykksfulle ansiktene. Om Mikkelsen blir for demonisk, er Sofie Gråbøl eksemplarisk i sitt underspill som lærerinnen som langsomt vender ryggen til den danske etterkrigstidens protestantiske tro på strenge straffer. Hun tar seg tid med å komme guttene til unnsetning, men når omdreiningen inntreffer, er den desto sterkere.