Det er noe eget med det ekle. Med sår og utslett og hår og indre organer og øyne og alle de unevnelige skavankene og tilstandene vi helst holder for oss selv. Det vi gjerne kvier oss for å snakke med fastlegen om. Alt det kroppslige og ubehagelige.
Hunger og begjær utenfor allfarvei blir fort spektakulært, og på film kan en banal ting som kløe fort bli altoppslukende, spesielt når man tilfører lydeffekter slik at kløen på en måte blir hele ens verden.
Det er også noe eget med Belgia. Jeg er litt usikker på hvordan det har skjedd, men det landet har fortsatt noe vagt Mørkets-hjerte-aktig over seg. Ikke bare på grunn av den gamle Kongo-flørten eller Marc Dutroux, men på en mer generell måte som er vanskelig å sette fingeren på, og kanskje særlig gjelder det Wallonia, den sørlige delen av fransktalende Belgia.
På film skildres dette området ofte som ren tristesse, og Julie Ducorneaus mye omtalte grøsser gjør lite for å bøte på dette. Hun får en veterinærhøyskole til å fremstå som et betonghelvete som har mer til felles med et fengsel enn en skole.
Det føles som om det ikke er noen vei ut og som om hele området står utenfor logiske og kontrollerende samfunnsstrukturer. Litt på samme måte som i Skam er voksenverdenen underkommunisert på grensen til å være helt borte. Det er klaustrofobisk og lekkert gjort.
Vi følger søstrene Justine og Adrien som har vokst opp i en vegetarianerfamilie. Adrien (Ella Rumpf) har lagt grønnsakene litt på hyllen etter et år på veterinærhøyskolen, forstår vi. Og når Justine (Garence Marillier) begynner på samme skole, tar det av, for å si det litt forsiktig.
Filmen har et veldig tydelig og nesten Donald Duck-aktig premiss. Under de omfattende innvielsesritualene, tvinges Justine til å spise kanin-nyre, og da åpner et ukjent landskap seg. Fra da av handler det meste om kropp og tap av kontroll og umettelighet.
Justines utvikling fremstår som en slags lek med en sexfantasi. Fra skoleflink jomfru til ustoppelig bitch som hverken får nok av kjøtt, sex eller alkohol.
Raw har i et halvt års tid svevet høyt på at noen blant publikum visstnok skal ha besvimt av vemmelse under en visning i Toronto. Det har skapt rykter som nå brukes i all markedsføring av filmen. I virkeligheten er det lite å besvime av her – ikke med mindre man aldri har sett en film i denne sjangeren før.
Filmer som bæres av sine sensasjonsrykter har en tendens til å skuffe, og det gjorde nok denne også i en viss grad. For selv om filmen er smartere enn en del andre filmer i sjokk/ekkel/grøss-sjangeren, holder den seg flytende mer på sin vilje til å sjokkere enn på genuin substans og intelligens.
Jeg liker både Justine og Adrien, men de forblir figurer i en sjangerlek mer enn personer som jeg orker å investere i. Filmen er likevel fornøyelig, og ekkel, nok.