I 2014 sjarmerte Star-Lord, Gamora, Rocket, Drax og Groot både kritikere og publikum med et nostalgisk romeventyr som både var actionfylt og morsomt.
Tre år har gått, og spørsmålet er om våre helter har bevart humoren og ikke minst musikksmaken? Faren med en oppfølger er at filmskaperne pøser på med mer action og bedre effekter og glemmer det som gjorde den første filmen så herlig. Den uhøytidelige tonen, humoren og 80-talls nostalgien.
Alt i Vol. 2 er absolutt større. Mer action, spektakulære effekter, så mye psykedeliske CGI at du blir svimmel og en skikkelig egosentrisk skurk. Likevel greier regissør James Gunn å bevare kjernen av varme og sjarm under lag på lag med påkostet dataanimasjon.
Vår helt Peter Quill (Chris Pratt) blir reddet ut av en real knipe av sin far (Kurt Russell). Idet faren tar ham med til planeten Ego til toner av George Harrisons «My Sweet Lord» vet du at magien fortsatt er på plass. Mye av atmosfæren i en film som Guardians skapes av walkmanen og musikken som minner Quilll om moren og livet på jorden.
Du kan alltid si at den beste musikken er på den første mikstapen, mens volum to ikke er like bra. Det er jo ikke slik at større og mer nødvendigvis betyr bedre, men filmskaperne har virkelig jobbet hardt for å ikke miste sjelen og sin egenart.
De har lykkes. Historien er et intergalaktisk eventyr med overmenneskelige skurker og arroganse som matcher. Våre helter er like dumme, teite, søte og sjarmerende som de skal være.
Dersom du satte pris på den første filmen, kommer du garantert til å kose deg videre med del 2. Guardians of the Galaxy gir seg ikke ut for å være annet enn påkostet og ekstravagant effektmakeri. Eventyret er tull og tøys fra start til slutt og det er bare så fantastisk deilig.
Av og til finnes det ikke noe som er bedre enn å ta turen til fjerne galakser med mystiske skapninger, fascinerende helter og onde skurker som heldigvis ikke er uovervinnelige i siste scene. Guardians er ren eskapisme og har ikke et annet ønske enn å få deg til å glemme virkeligheten et par timer. Det trenger i alle fall denne filmanmelderen i ny og ne.
Guardians har beholdt både fascinasjonskraften og humoren. Filmen er litt lang, men det skjer så mye at tiden går kjapt. Den makter til og med å være litt rørende.
Til slutt, baby Groot er nesten verdt kinobilletten alene. Han er så søt! Vi konstaterer at det bare er å glede seg til tredje mikstape.
N.B. Filmen har fem forskjellige små snutter under rulleteksten, så ikke sprett opp av kinosetet med engang.