De første minuttene av denne filmen er noe av det mest briljante jeg har sett i en ny nordiske langfilmdebut. Regissør Fenar Ahmad orkestrerer et ran på Vesterbrogade med stålkontroll og dramatisk nerve, og jeg forberedte meg på en helvetes tur. Og det fikk jeg, men ikke helt på den måten jeg hadde håpet.
For til tross for en formsikker og brutal odyssé gjennom Københavns gater, der det nordiske actiondramaet når nye høyder i bruk av fart og vold, mangler det noe helt fundamentalt i denne filmen: et godt manus.
Det er lillebroren til hovedpersonen Zaid (Dar Salim), en vellykket kirurg, som utfører ranet i åpningsscenen. Når han havner på flukt banker han på Zaids dør og ber om hjelp, men storebroren støter ham vekk.
Han er i motsetning til broren assimilert i det danske samfunnet, og har delvis brutt med familien som i sin tid flyktet fra Irak. Men blod er tykkere enn vann, i hvert fall er det noe filmskaperne ønsker at vi her skal akseptere: at når broren blir drept i et internt gjengoppgjør, er Zaid villig til å forlate en høygravid hustru og en vellykket karrière for å ta hevn.
Det er en helomvending som ikke er overbevisende forklart, utover den tvilsomme antagelsen filmen gjør om at denne primitive impulsen er noe som ligger nedfelt i hans irakiske bakgrunn, og som han ikke makter å unnslippe, uansett hvor ”sivilisert” han blir.
Skuespiller Dar Salim har løpt gjennom disse blodige gatene før, i Gå med fred, Jamil. Vi har også tidligere blitt introdusert for denne typen gaterealisme fra den danske hovedstaden i filmer som R og Nordvest. Men Ahmads sensibilitet som regissør ligger nærmere landsmannen Winding Refn, som med sin Pusher-trilogi skapte en stilisert mytologi rundt en dopdealer, også det på Vesterbro.
Underverden har den samme ubønnhørlige fremdriften mot katastrofen, forsterket av Jens Ole McCoys kjølige og mektige synth-komposisjoner. Sammen med Ahmad maner han frem en voldsom atmosfære av noe uavvendelig, noe som i sine beste stunder hever filmen over svakhetene i manus og tilfører voldsspiralen en egen, nesten rettmessig logikk.
Ahmad forherliger ikke selvtekt eller vold, men han er for glad i voldsballetten til å fremstille den som realistisk eller heslig. Sjelden har en hevnspiral i nordisk film blitt skildret med så mye uttrykksglede.