En ung kvinne vandrer rundt i leiligheten sin. Hun greier ikke skille virkelighet fra fantasi. Dette er utgangspunktet for den norske skrekkfilmen Lyst. Det kunne også vært starten på Roman Polanskis klassiker Repulsion (1965) med Catherine Deneuve.
Polanskis film er en stilstudie av spiralen ned i depresjon og galskap. Et kroneksempel på hvordan man skal lage ekstremt ubehagelig psykologisk skrekkfilm.
Regissør Severin Eskelands Lyst er langt fra like elegant og sofistikert som Repulsion. Han vektlegger i stedet blodige og ekstremt realistiske voldssekvenser. Samtidig virker det som om han forsøker å unnskylde voldsbruken med å prøve å bygge opp en indre spenning i en vill lek over hva som er virkelig og hva som er fantasi.
Dersom filmskaperen ønsker å forvirre, lykkes han med det. Mot slutten er du like forvirret som hovedpersonen, Lise (Magdalena From Delis), en populær krimforfatter kjent for å tøye grensen mellom sex og vold i sine bøker.
Filmskaperens problem er at dersom du ønsker å skape ren terror, holder det ikke med bøtter av blod. Det er ekkelt, men du må gi publikum noe mer. Eskeland er flink til å hinte om noe mystisk i hovedpersonens fortid, men det hele forblir uforløst. Dermed blir hovedkarakteren, som er filmens bærende element, ikke interessant nok til at du lever deg inn i skjebnen hennes. Ved siden av å hyle og skrike har ikke From Delis mye å spille på. Lisa blir en staffasje i sin egen historie. Eskeland lykkes med å sjokkere publikum med blod og gørr, men han greier ikke å skremme vettet av dem.
Et stadig tilbakevendende tema i denne typen filmer er voldteksscenarioer. I Lyst har kvinnen tydeligvis en fortid av det promiskuøse slaget. Lisa skriver voldelige og seksifiserte krimbøker, men betyr det at hun fortjener samme behandlingen selv? Paul Verhoeven taklet denne problematikken elegant og lekent i Elle, men ble aldri spekulativ.
Lyst er mer problematisk. Voldtektsscenen vises opp til flere ganger i løpet av filmen. Det er ikke nødvendig. Det er også snodig at et voldtektsoffer omgir seg kun med menn. Nå skal det sies at det ikke bare er kvinnekroppen som maltrakteres i løpet av filmen. Lyst har noen scener som kommer til å få menn til å krympe seg i kinosetet.
Til slutt er det verdt å nevne at filmen er en uavhengig produksjon laget på et lavt budsjett. Den imponerer med sin ekstremt realistiske effektbruk, og Lyst er ikke for sarte sjeler. Eskeland burde brukt mer ressurser på et bedre utarbeidet manus og karakterutvikling. Da kunne Lyst blitt skrekkelig god.