To veslevoksne gutter sitter langs en støvete vei og venter på bussen. Det er første skoledag, men det er ikke det eneste som er nytt i Izer Alius filosofering over hvordan politikk styrer livene våre.
Det har vært valg, og det nye året starter med at de gamle lærerne får sparken på den såkalte «vaskedagen». Et diktatur fører til omveltninger, og det betyr ut med gamle og inn med nye koster. Den lille byen i filmen er delt mellom etniske og politiske linjer som også gjenspeiler seg i klasserommet.
Fluefangeren tar storpolitikk ned på hverdagsnivå. Skolen blir et mikrokosmos for verden utenfor. Læreren Ghani (Burhan Amiti) er i bunn og grunn en idealistisk sjel – helt til han får sparken. Ikke all verdens smiger eller desperate argumenter får rektoren til å endre mening. Helt til Ghani påstår at han kan få skolens kranglefanter av noen elever til å legge ned stridsøksen.
Ghani stenger de mest kranglete elevene inne i klasserommet. Han igangsetter en rekke øvelser som nok kan få publikum til å tenke på klamme kickoff-seanser med kolleger for å lære å stole på hverandre. Du vet, fortell om din mest positive egenskap, fall bakover og stol på at partneren din tar imot deg.
Regissøren forteller historien inndelt i små kapitler med poetiske titler som back to nature, Rome was not built, stones become statues og every statue falls. Etter som dramaet utspiller seg i klasserommet, viser det seg at det kanskje ikke er elevene som sliter med de største problemene, men læreren selv.
Idealistiske portretter av lærere har en lang historie på film. Robin Williams i Dead Poets Society (1989) er primaeksemplet på den oppofrende lærerskikkelsen. I Izer Alius verden ligner det som utspiller seg på en mørk og dyster versjon av The Breakfast Club (1985), med en lærer hvis motiver etterhvert fremstår som mer egoistiske enn idealistiske.
Læreren er karakteren som fremstår sprikende og problematisk. Hans motivasjon blir mer og mer uklar i løpet av filmen. Du som publikum blir usikker, og det gir filmen en enda mørkere undertone.
Filmens sterkeste element er kammerspillet mellom elevene. De små guttene på rundt 10 år spiller beundringsverdig naturlig og sterkt. Samspillet og dynamikken elevene imellom driver historien fremover. Hva skal til for å bringe dem sammen? Er vi mennesker egentlig så enkle at de fleste problemer kan løses over en fotballkamp? Trenger vi en felles fiende for å stå sammen?
At filmen er regissørens spillefilmdebut, er også meget imponerende. Fuglefangeren er godt fortalt med en spenstig og original vri på forholdet mellom lærer og elever og mellom mennesker og politiske ideer.
Filmen er en besnærende, fascinerende og underholdende satire over hvordan barn kopierer sine foreldres meninger. Den er en både absurd, bisarr og meget stilsikker politisk allegori om et diktaturs vekst og fall, som utspiller seg innenfor klasserommets vegger.