Det er lenge siden jeg har sett en film der så mange av mine personlige favoritter, enten de er skuespillere, musikkartister eller poeter, dukker opp i en eller annen form. Her møter vi blant annet Michael Fassbender, Ryan Gosling, Rooney Mara, Natalie Portman, Cate Blanchett, Patti Smith, Iggy Pop, Bob Dylan og Arthur Rimbaud i en over to timers poetisk billedstrøm av Terrence Malick.
Det er som vanlig til å bli forført av, om man er åpen for Malicks særegne billedunivers, men også til å bli frustrert av. Til å være en film med så mange begavede skuespillere, er det forsvinnende lite Malick får ut av dem. Men for den legendariske regissøren, som ga oss klassikere som Days of Heaven og Badlands før han begynte å utforske ikke-lineære fortellinger, er skuespillerne bare en rekvisitt han hiver inn i sitt filmunivers for å se om de passer. Derfor kan han avspise Holly Hunter med noen få ydmykende minutter foran kamera.
Her fortsetter han der han slapp i forrige filmen, Knight of Cups. Ja, det kan virke som mange av de samme locations er brukt, selv om filmbransjen er byttet ut med musikkbransjen som bakteppe. Istedenfor å rusle rundt på opptakssteder og studioer, befinner skuespillerne seg i hotellsuiter, designerhus og backstage under rockekonserter.
Vakre mennesker som alle er desperate og ulykkelige, om vi skal tro fortellerstemmene. Problemet er at ingen av dem virker overbevisende som det Malick presenterer dem som, bortsett fra Fassbender i rollen som kynisk musikkprodusent.
Mara og Gosling er så lite troverdige som musikere at det er pinlig, og det kan virke som begge her har tatt med seg ”rester” fra sine forrige filmer som ble spilt inn omtrent samtidig. Men der Maras lesbiske rolle i Carol hadde en forankring i historien og Gosling faktisk kunne spille piano i La La Land, kan det virke som de bare svakt imiterer disse rollene her.
Malick er åpenbart ingen dokumentarist på oppdagelse i rockebransjen, men minner mer om en slags turist på jakt etter bilder som kan illustrere den uoppnåelige kjærligheten.
Alle rollefigurene lengter etter en tilstand av uskyld og ubetinget aksept, og underholdningsbransjen er for Malick en korrumpert tilstand – eller et bilde på spirituell tomhet. Som før skaper de nesten hviskende fortellerstemmene en nærhet til rollefigurene, men de er for tvetydige til at vi kan støtte oss på dem. ”I went through a period where sex had to be violent”, sier Mara i starten, og denne kontrasten mellom hva som sies og hva som vises bare fortsetter, uten at den blir noe annet enn slående.
Som i Knight of Cups danser filmfotograf Lubezki elegant rundt skuespillerne og sammen med klipperne finner han en rytme og helhetlig flyt. Men Malick gjentar seg selv og begynner å gå på tomgang. Det er den samme solnedgangen og soloppgangen, de samme innkommende bølgene. Magien i møtet mellom bildene, musikken og stemmene er ikke lenger den samme.