I 2004 mottok regissør Park Chan-wook juryprisen i Cannes for hevndramaet Oldboy. På samvittigheten har han også fascinerende Sympathy for Mr. Vengeance (2002) og Lady Vengeance (2005). På spørsmål om hvorfor han er så opptatt av hevn, svarte Chan-wook at han interesserer seg for hvor meningsløst det er og hvordan det ødelegger alles liv.
Park Chan-wook er ikke ferdig med hevn som tema. Også i Kammerpiken lurer temaet i bakgrunnen – under lag på lag med hvem som egentlig lurer hvem.
Kammerpiken er basert på romanen til den walisiske forfatteren Sarah Waters. Romanen er filmet som miniserie i 2005 med Sally Hawkins og Imelda Staunton. I Park Chan-wooks løse adaptasjon er handlingen flyttet fra viktoriatidens London til 30-tallets Korea. Landet var okkupert av Japan, og i sentrum av drama står den unge japanske arvingen Hideko, fantastisk subtilt spilt av Kim Min-hee.
Videre i historien møter du en falsk greve, en lommetyv og en maktsyk og dominerende onkel. Historien skifter retninger flere ganger underveis. Akkurat i det øyeblikk du tror du har funnet ut hva plottet skal dreie rundt, overrasker den og tar deg med til et helt annet sted.
Filmen er som et maleri hvor detaljene snurrer seg i hverandre. Som i M.C. Eschers grafiske verker aner du ikke alltid hvor labyrinten starter eller slutter. Det aner du heller ikke i denne filmen.
På mange måter er det et tradisjonelt kostymedrama med vakre kostymer og lekkert interiør. Park Chan-wook bruker sterke og dype farger og bygger opp rike kontraster i bildene. Filmen har mange lag både på historieplan og bildenivå. Kammerpiken er utrolig vakker å se på, men bildene står i sterk kontrast til filmens handling, som både er pervers, mørk, voldelig, bisarr og sensuell.
En sentral brikke i spillet er kammerpiken Sook-Hee (Tae-ri Kim). Hun er egentlig lommetyv. Jobben hos arvingen Hideko markerer begynnelsen på renkespillet. Helt i starten av historien får vi vite at Sook-Hees oppgave er å myke opp Hideko. Sistnevnte skal lures til å falle for den falske greven (Jung-woo Ha).
Chan-wook bygger ikke opp historien på tradisjonelt vis. Han tar seg ikke tid til å etablere et sett med karakterer som så handler på det og det viset. Han skifter fortellerstemme flere ganger underveis i filmen, og du må følge godt med. Historien fyker av gårde i høyt tempo.
De detaljene Chan-wook tar seg tid til å dvele ved, er sexscenene. De er både kinky og sensuelle og et godt eksempel på hvordan sex kan brukes som et drivende element i historien.
Selv om sexscenene er både detaljerte og grafiske, føles de aldri spekulative eller unødvendige. De er en helt nødvendig del av karakterutviklingen og historiens galskap.
Tradisjonelt, være seg porno eller den vanlige underholdningsfilmen, er det fortsatt slik at kvinnekroppen blir objektivert. Handlingen i en pornofilm er bare et pauseelement mellom sexscenene. Chan-wook leker bevisst med det mannlige blikket.
Filmen har et sterkt feministisk budskap. I et nett av bedrag, hevntanker og løgn veksler scenene mellom å være lekende, erotiske og humoristiske for i neste øyeblikk å være mørke og ubehagelige.
Regissøren spiller på forventningene dine gjennom hele filmen. Sexscenene er både fascinerende, besnærende og en essensiell del av personutviklingen til karakterene i filmen. Forholdet mellom Hideko og Sook-Hee blir et bilde på hvordan kvinner kan eie sin egen seksualitet og ta sine egne valg.
En intrikat historie, vakre bilder og ikke minst strålende spill gjør Kammerpiken til et av vårens høydepunkter på kino.