Når Disney og de andre sluggerne innenfor den industrielle underholdningsindustrien, pøser på med stadig flere animatører og tilsvarende mange datakrefter, er det heldigvis noen som holder fast i stop-motion-teknikken.
Jo glattere main-stream-filmen blir, jo større behov får noen for å holde fast i de gamle manuelle, analoge og strevsomme teknikkene. Det er heldigvis en slags naturlov i dette. Unge fotografer er for øvrig i ferd med å gjenoppdage analog film, leste jeg her om dagen. Jubel.
Løvetannbarn er en adaptasjon av en bok som direkte oversatt fra fransk heter En squash´ (zuccinis) selvbiografi. Filmen forteller historien til Isak (Løken) som mister sin alkoholiserte mor og havner på et barnehjem hvor alle ungene har tilsvarende problemer som han selv. Flere av dem har også opplevd enda verre ting.
Løken finner etter hvert sin plass på barnehjemmet, får seg venner og opplever i tillegg et stort løft i form et møte med en skikkelig staut og trivelig politimann. Det er solid fortalt og laget, og visuelt er filmen forfriskende.
Dukkene har store, ekspressive hoder og alle overflater er samvittighetsfullt tatt hånd om. Gulvplankene, den lille, grå stolen, morens ølbokser som ligger strødd rundt i huset – alt er gjennomført i sterke farger som skaper en slags barnslig disharmoni i møte med den relativt alvorlige historien.
Løvetannbarn er 66 minutter lang og plasserer seg dermed lengdemessig i en kategori som bruker å være forbeholdt de aller yngste. Men dette er ikke for dem. På grunn av tematikken, og antagelig også på grunn av scenen hvor Løken trues av sin fordrukne mor, har den fått niårsgrense. Det er nok klokt. For underveis satt jeg og lurte på hvem dette er laget for.
Filmen er fin på litt samme måte som Lasse Hallströms Mitt liv som hund er fin. Begge er filmer om barn som må reddes unna vanskelige voksne. Begge er også filmer som vil kunne oppleves som ubehagelige for yngre barn. De forteller tross alt historier om omsorgssvikt og personlig havari – riktignok med solide mengder lys i enden av tunnelen og med glimt av humor underveis. Og på samme måte som det gjør godt å lese for eksempel Roald Dahls fabelaktige selvbiografi sammen med et barn, vil det å se Løvetannbarn kunne ha en lignende effekt.
Det er uansett godt å se en film som leverer både visuelt og tematisk, og som ikke sier at livet er en fest.