Den andre filmen i serien om Gråtass fikk hard medfart av Aftenpostens filmanmelder som mente filmen totalhavarerte som barnefilm og ga den terningkast 1.
I den tredje filmen er den selvgående traktoren tilbake i hovedrollen. Et av problemene med den forrige filmen var at hovedkarakteren, traktoren Gråtass, ble en racerbil, og dermed glimret med sitt fravær. Det ikke det eneste problemet med denne filmserien. Midt i problemet står traktoren selv.
Det er kanskje på tide å innse at den selvgående og stumme traktoren ikke har maktet overgangen fra bok til film med hell. Gråtass er riktig nok en veterantraktor, og problemet er at filmene også har et nokså traust og gammelmodig preg.
Denne gangen kommer det to skumle fyrer fra Veivesenet og Turistvesenet. De vil bygge motorvei og rive gården til Gamlefar (Stein Winge). Skurkene sørger for litt sårt tiltrengt humor, og det ser ut som både Ingar Helge Gimle og Joachim Rafaelsen koser seg i rollene.
Goggen (Jeppe Beck Laursen), Gustav (Elias Søvold Simonsen) og Gråtass gir ikke opp, og traktoren får en idé som kan redde gården.
Universet Gråtass kjører rundt i er en idyllisk versjon av gøy på landet. Her er det søte dyr, snille mennesker og små butikker. De mest komiske innslagene i den tredje filmen oppstår når de involverte forestiller seg det skrekkelige livet i storbyen. Det er faktisk ganske fornøyelig.
Det som skjemmer filmen, er at den er preget av en del stivt skuespill og stiv dialog som virker innøvet og kunstig. Heldigvis er Hege Schøyen på plass som frisøren som hjelper våre helter på veien.
På den positive siden kan du se på historien som et innslag av magisk realisme. Det er en verden hvor traktorer kjører av seg selv, og magiske hendelser skjer. Moralen er god, historien ufarlig, det er ingen scener som forårsaker mareritt, og livet på landet er en rosa idyll. Resultatet blir litt tannløst, men koselig er det uten tvil.