Som søkende tenåring på den islandske landsbygda på tidlig 90-tall var det ikke bare den trangsynte mentaliteten du måtte kjempe mot. De værharde omgivelsene kunne både være uforsonlige og eventyrlige, og det er noe forfatter og regissør Gudmundur Gudmundssons utnytter til fulle i denne storslåtte debutfilmen som bærer preg av å være selvbiografisk.
Som i kritikersuksessen Småfugler, som gikk på kino i fjor, blir vi vitne til en opprivende ungdomstid i en karrig islandsk fiskerlandsby. Her møter vi 14-åringen Thor (Baldur Einarsson) som driver formålsløst rundt sammen med kompisen, Kristjan (Blær Hinriksson). Thor begynner å fatte interesse for jenter, men opplever at vennskapet til kompisen også holder på å endre seg.
Kristjan får stadig større problemer med å finne seg til rette på småstedet, og det vi tidlig i filmen forstår går langsomt opp for dem begge, men ikke før helt mot slutten for Thor sin del: Kristjan er homofil.
På noen måter er dette en historie vi har sett mange ganger før i oppvekstfilmer om unge homofile som kommer ut av skapet. Både Thor og Kristjan kommer fra dysfunksjonelle familier, der fedrene er problematiske, enten ved å være helt fraværende eller voldelige.
Det som gjør historien annerledes er måten Gudmundsson innlemmer de unge i naturen og skaper lyriske øyeblikk som gir dem og oss pusterom fra den klaustrofobiske atmosfæren. De brutale, vakre omgivelsene som gir Tjor og Kristjan stor frihet, er også det som holder dem tilbake.
Den norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen utfører også her små mirakler når han filtrerer det spesielle islandske lyset, slik han gjorde i Stabukker som gikk på kino fjor. Men denne gangen er han enda mer malerisk når han går tett på tenåringenes ansikter og kropper og lar den omskiftelige himmelen over dem speile de voldsomme indre rivningene.
Mobiltelefonen har som kjent endret spillereglene for filmer om ungdom, og Gudmundsson har løst utfordringen ved å legge handlingen til sin egen ungdomstid. Her er ingen av de unge tilgjengelige for hverandre til enhver tid, og det gir dem en større frihetsfølelse når de søker seg vekk, som når Thor og Kristjan forsvinner på telttur med to venninner.
Gudmundsson har satt sammen et imponerende ensemble ungdomsskuespillere som, om det finnes rettferdighet, vil være med å prege islandsk og nordisk film i årene som kommer. Selv i birollene står de sterke prestasjonene i kø, og nykommeren Ran Ragnarsdottir har i rollen som Thors søster en sjelden naturlig utstråling foran kamera.
I de to hovedrollene utfyller Einarsson og Hinriksson hverandre på overbevisende måter, både fysisk og mentalt – den ene er kort og eksplosiv, den andre hengslete, mer atletisk og vanskeligere å lese.
Det er ikke deres feil at Gudmundsson etter hvert får problemer med å balansere de to sentrale rollene. Det er Thor som er ment å være hovedrollen, men snart tar Kristjans basketak med egen seksuell identitet overhånd. Han fremstår som mer interessant enn Thor, men vi blir nødt til å betrakte ham på avstand.
Her gjør Gudmundsson det litt vanskelig for seg selv og oss, og lengden på 129 minutter gjør det ikke noe bedre. Han burde sett på hvordan han kunne skape en bedre balanse mellom de to hovedpersonene og samtidig kuttet ned minst 20 minutter. Til tross for denne svakheten er det så mange kvaliteter i filmen at jeg aldri lot meg frustrere. Det sier mye om hvor mange strålende skuespillere det er i denne filmen.