Å lage en helaftens kinofilm om en kontinuerlig skuddveksling krever ikke bare god fornemmelse for logistikk, men også en god porsjon dumdristighet. Ben Wheatley har siden debuten Down Terrace vist en forkjærlighet for uortodokse historier innen velkjente sjangre, med kriminelle originaler og uventede, voldelig vendinger.
Til å være en film som inneholder mer skyting enn noen annen jeg har sett, er Free Fire forbausende lite voldelig. Her har Wheatley og hans faste samarbeidspartner, hustruen Amy Jump, samlet et knippe skuespillere i et nedlagt varehus, og det er ikke lite de får ut av et så ribbet utgangspunkt.
Det starter med en våpenhandel som skal finne sted inne i det nedlagte varehuset, en gang i 1978. En udisiplinert gjeng med våpenhandlere ruller ut noen nye automatvåpen som de håper IRA vil kjøpe, men noe går galt. Nøyaktig hva som går galt, glemmer vi fort, nettopp fordi årsaken er knekkende likegyldig.
De to dummeste typene går plutselig løs på hverandre, etter et tidligere sammenstøt, og dermed er skytingen i gang. Og som du allerede vet, er det nok våpen å forsyne seg av. Jeg visste fra før at skytingen ville være det drivende i filmen, og fryktet det verste. Men til min forbauselse ble jeg stadig muntrere over det jeg så, etter som alliansene endret seg og dramaet minnet stadig mer om absurd teater.
Brie Larson er eneste damen i denne forsamlingen av trigger happy, korttenkte menn. På hver sin side står Sam Riley og Sharlto Copley som henholdsvis IRA-mann og tidligere sørafrikansk leiesoldat, mens Armie Hammer spiller en troløs mellommann. Wheatley har fremhevet Tom & Jerry som inspirasjonskilde, og rollefigurene jager hverandre med den samme herlige mangelen på taktisk kløkt.
Hadde filmen tatt seg selv mer høytidelig, ville jeg kanskje skrevet at den berører menneskelig dårskap i sin ytterste konsekvens, men dette er en altfor underholdende lek med klisjeer til at jeg kan det.
Det er vel bare Tarantino som har vist samme oppfinnsomhet i sin bearbeiding av amerikanske sjangerklisjeer; med kostymer som snytt ut av American Hustle og en teatral fremstilling av våpenbruk som er en spaghettiwestern verdig, holder Wheatley distansen helt ut. Men jeg savnet replikkvekslinger som kan matche skuddvekslingene, og det er her Wheatley kommer til kort overfor Tarantino: Du vil ikke huske en eneste replikk fra denne filmen.